DE VALGTE Å SLÅSS

Av Erik Thomassen

Historikeren Erik Thomassen skriver i forordet til boka om hensikten med boka og om innholdet:» …Denne boken handler om de tre første ukene av krigen i Norge. Hæren ble satt på krigsfot av 4.divisjon på Vestlandet, i boka omtalt som « Vestlandshæren «, talte 6000-7000 mann…». Styrkene ble involvert i harde kamper med tyske styrker i områdene rundt Voss, i Hallingdal og Valdres. Forfatteren gis oss en detaljert og nøktern fremstilling av den alvorlige situasjonen fra dag en. Vestlandshærens historie blir hovedsaken for forfatteren. Vi følger angrepet på Norge fra dag til dag. Styrkeforholdet mellom de tyske styrkene og de norske styrkene blir vurdert fortløpende av forfatteren. Mitt kritiske spørsmål fra side 1 til side 549 var og er: Hvorfor klarte ikke de mobiliserte 6000- 7000 norske soldatene å kaste de svake tyske styrkene på sjøen raskt og effektivt?

NØYTRALITETSPLANEN

Regjeringen hadde etablert nøytralitetsvakt etter krigsutbruddet på kontinentet 1.september 1939.Vaktenes hovedoppgave var å passe på at de krigførende landene ikke skulle ta seg til rette på norsk territorium og heller ikke i norske farvann. En liten, men god hær, var innholdet i Hærordningen fra 1933. Norge skulle holde seg utenfor andre lands militære konflikter. Derfor ble hæren redusert også. Ifølge general Kristian Laakes redegjørelse til Stortinget i 1938 var hæren uten sammenligning den sletteste øvede og slettest utrustede i Europa. I 1940 ble generalen erstattet av oberst Otto Ruge. De norske soldatene var før 1940 ikke trent til en angrepskrig. De ble lært opp til forsvar samt å utnytte den norske naturen. Et militært angrep på Vestlandet var ikke ukjent for de ledende norske offiserene. Planene for hvordan Vestlandshæren skulle settes på krigsfot var diskutert og gjennomgått blant offiserene.

VESTLANDSHÆREN I KRIG FRA 9.APRIL TIL 1.MAI 1940

En detaljert rapport om den militære situasjonen fra dag en gir leseren et meget bra utgangspunkt for en kritisk vurdering av de avgjørelsene som ble tatt av ledelsen. Hvorfor ble ikke et angrep på de svake tyske styrkene utført raskt etter angrepet? Hvorfor trakk de norske styrkene seg tilbake i forsvarstillinger samt ventet på de tyske styrkene? Bergen by blir tatt til tross for aktive norske styrker. Noen gav opp kampen uten strid. Noen fikk seinere problem med å forklare seg hvorfor så mange tyske skip klarte å komme i havn i Bergen. Hva med den menige soldats holdning til striden? Vi blir presentert for overraskende fakta om aktive vestlendinger som vil kjempe selv om de ikke har en militær bakgrunn eller opplæring. De som valgte å slåss, gjorde en imponerende innsats som få kjenner til i dag. Matmangel, mangel søvn, mangel på aktiv ledelse og mangel utstyr. Avdelingene fra Hordaland og Sogn og Fjordane var de beste rustede og best organiserte militære enhetene som ble satt opp i Sør-Norge i 1940. Likevel ble resultatet negativt. De militære lederne gav opp kampen. Hvorfor de norske styrkene ikke ble sendt nordover etter hvert som de trakk seg ut av striden, nevnes ikke.

HAFSLO 1940

« … ein norsk hæravdeling som var stasjonert på Voss, måtte røma, og dei kom til Marifjøra.Eg fekk pålegg av lensmannen om å vera dei hjelpsame med å skaffa dei hus og mat…» skriver lærer Thomas Urnes i sin bok om slekten Urnes. «…Soldatene vart plasserte i ungdomshuset. Befalet vart med meg og skulde bu i kårstuva vår.Dei var 13…». Lærer Thomas Urnes var 61 år i 1940. To av hans sønner var i det militære i 1940.

STRATEGI OG LEDELSE

Den militære ledelse av Norge i 1940 var egentlig ikke forberedt på et tyske angrep. Et unntak var nordområdene hvor general Fleischer var klar for strid. De norske styrkene ble kommandert til å innta forsvarsstillinger. Broer skulle sprenges, veier skulle sperres, faste stillinger ble satt opp der de mente de tyske styrkene ville angripe. De norske offiserene brukte mye tid på utplassering av soldater samt forflyttinger av soldater etter behov. Ikke stridene ble organisert til å utføre nødvendige funksjoner i bakre rekker. Mat skulle lages, forsyninger skulle sendes til soldatene samt et sanitetskorps skulle etableres. Offiserene tok seg tid til å lære opp utrente soldater også. Hva gjorde de tyske offiserene før strid? De kartla alle norske stillinger før strid. De ventet med angrep inntil de hadde fått tilsendt nødvendige styrker fra Tyskland samt ordnet med flystøtte, moderne tanks og artilleri. Dessverre fikk de tyske offiserene pålitelig informasjon fra norske soldater som støttet fienden. Forfatteren nevner en person med navn: Arthur Olai Bratland. I boken med tittel: « Hitlers hemmelige agenter « skrevet av historikeren Tor Pryser, nevnes han ikke. Heller ikke i boken med tittel: « Liste Nr 1.Mai 1945» er han nevnt.

KILDER

Omfanget av brukte kilder er imponerende. Personlig liker jeg å lese register over personer samt liste over noter. Her finnes mye spennende stoff. Viktig for meg som mener at offentlig informasjon gitt av NRK radio og fjernsyn må bli mer brukt. Program produsert av NRK fjernsyn er en mangel. Radio program er rikelig representert med egen liste med tittel: Lydkilder. Kildene er tilgjengelig i Nasjonalbiblioteket.

KONKLUSJON

Et imponerende verk på 549 sider er forfattet av historikeren Erik Thomassen. Boka anbefales lest grundig av alle som er fortsatt opptatt av året 1940 samt spørsmålet om hvorfor ikke 7000 norske soldater klarte å hive de svake tyske styrkene på sjøen etter invasjonen av Bergen. Her er noen personlige synspunkter på konflikten og invasjonen:

-Nøytralitetsplanen i 1940 var helt ubrukelig. Vi kunne ha blitt hærtatt av enhver militær enhet fra de stridene landene. Britenes styrker som ble satt inn i striden, var basert på en passiv motstand i landet. Britene hadde agenter over hele landet som gav informasjon til London.

-De norske styrkene skulle ikke ha trukket seg tilbake til sikre stillinger. De tyske styrkene kunne i ro forberede seg på angrep når de fant situasjonen brukbar. En gavepakke fra norske offiserer til de tyske.

-landet skulle ha mobilisert allerede i 1939 slik at enhetene kunne øvd på samarbeid mellom enhetene. Mye av rotet i de norske styrkene hadde årsak i dårlig kommunikasjon og praktisk ledelse i strid.

-De norske flyene på Kjeller flypass som var innkjøpt fra USA, skulle ha vært gjort klar til strid.

-Svikt i ledelse flere steder hvor hele avdelinger overgav seg uten strid.

- Passiv ledelse blant offiserer. Bortsett fra de offiserene som aktivt deltok i kampene, får vi et inntrykk av at mange var det vi kaller « skrivebordsoffiserer ». Ingen nevnt og ingen glemt. Likevel må Arne Ordings kommentar på side 214 tas med i denne sammenheng: « …en meget elskverdig og charmerende middagsherre som imidlertid synes å mangle enhver interesse for militære anliggender…». Sitat slutt. Arne Ording omtaler general William Steffens i sin dagbok fra San-Francisco-konferansen i 1945 som deltager i den norske delegasjonen.

Generalmajor William Steffens ledet den militære motstanden på Vestlandet i 1940.

Tedd Urnes

 

Erik Thomassen: DE VALGTE Å SLÅSS. Vestlandshæren i krig 9.april – 1. mai 1940.

Vigmostad & Bjørke AS. 2021. 549 sider.

 

 

 

 

 

 

WE PLANNED THE SECOND FRONT

By Major John Dalgleish

«…We will wipe the German army in France in one stroke. The battle of France will be won on the beaches of Normandy…» uttalte General  Bernard L. Montgomery til sin stab før invasjonen i Frankrike. Ingen problem med egen selvbevissthet fra den engelske generalen som tok feil flere ganger under felttoget-dessverre.

Alder er ingen hindring for intellektuell aktivitet. Min venn deltok aktiv i den nasjonale feiringen av sluttet på den tyske okkupasjonen av Norge i 1945. Han er nitti år. Blant venner kalles han bare for « Voltaire « som ble kjent for sitatet om ytringsfrihet. I 1945 jublet min venn som vil være anonym nå i 2021. Fortsatt er han opptatt av den annen verdenskrig. Derfor gav han meg noen gamle bøker som han hadde kjøpt på loppemarked. Major John Dalgleishs bok om den omfattende planleggingen av den allierte invasjonen i Frankrike i 1944, var en av bøkene jeg fikk av « Voltaire». Boken er meget interessant fordi den ble utgitt i 1945. Ingen omfattende bok om den militære aktiviteten i England før invasjonen. Bare 108 sier med noen kart. Likevel inneholder boken nok informasjon om de mange praktiske vanskene som oppstod. Forfatteren skriver saklig og personlig om hvordan de forsøkte å ordne forholdene for alle soldatene i årene fram til Juni 1944. John Dalgleish mener at britene begynte å planlegge en invasjon allerede i 1940. Winston S. Churchill ville» sett Europa i brann» ved å angripe mål i de okkuperte områdene med kommandosoldater. Norske styrker deltok også i noen av disse militære operasjonene. Forfatteren viser til angrep i Norge på « Lofoten Islands «. Combined Operations Command ble dannet fordi britene ville begynne planlegging av en invasjon hevder forfatteren. Ikke før i 1944 ble invasjonen en realitet. Hovedinnholdet i denne lille boken handler om hvordan de amerikanske militære og britiske offiserer samarbeidet om administrasjonen av de militære styrkene. Praktiske problem som mat og drikke for soldatene som måtte klare seg i minst to døgn etter invasjonen måtte bli ordnet. Alt utstyr ble testet og forbedret. De amerikanske offiserene imponerte forfatteren som personlig deltok i mye av arbeidet. Ingen rutine ble godkjent før amerikanerne hadde testet arbeidet i flere omganger. Dersom utstyret ikke ble godkjent, ble nytt utstyr produsert. Forfatteren skriver sin rapport helt til D-Dagen 6.juni 1944. Han avslutter boken med disse ordene:» … The Battle of France was won, the battle of Germany begun…».

Major John Dalgleish R.A.S.C. arbeidet som journalist i avisen « Daily Express» etter krigen. Han var også engasjer av BCC som kommentator. Senere forsøkte han seg som forretningsmann og forfatter.

Tim Dalgleish beskriver forfatteren som en blanding av « Oscar Schnidler og Richard Branson «.

Major John Dalgleish, R.A.S.C: We Planned the Second Front. The Inside History of How the Second Front was planned. London, Victor Gollancz LTD, 1945. 108 sider.

Tedd Urnes

 

 

 

 

 

SLUTTEN PÅ HISTORIEN

Den kjente svenske forfatteren og journalisten Jan Guillou har gjort et ærlig forsøk på å forklare alle om « Det store århundret». I boken med tittel:» Slutten på historien» har forfatteren viet all oppmerksomhet de politiske og sosiale forhold på 1990- tallet. Vi befinner oss mest i den svenske verden. Økonomiske kriser, forfallet i sosialdemokratiet i Sverige, fremmedfrykt, høyreekstremismen, og litt om Sverige og den annen verdenskrig, er noen av stikkordene som vil kunne dekke innholdet av boken. Hovedpersonen i romanen er Eric Letang som leder et advokatfirma i Stockholm, og medlemmer av familien Lauritzen.

FORFATTERENS KRAV TIL LESEREN

Dersom leseren ikke har vært interessert i svenske rettsaker eller svenske politiske forhold, vil nok boken skape forvirring samt en rekke aktuelle spørsmål: De rettsakene som beskrives i detaljer kan forstås som produkt av forfatterens fantasi eller et ønske om å føre disse sakene for retten? Han henviser riktignok til rettsaker som vi kjenner til fra den norske pressen. Min personlige mening er at forfatteren ønsker å meddele egne synspunkter på saker som har vært publisert i svensk presse? Den fiktive personen Eric Letang er nok Jan Guillou kamuflert som en aktiv og samfunnskritisk advokat. Eric Letang er heller ikke svensk statsborger men fransk. Til orientering beholdt forfatteren fransk statsborgerskap frem til 1975. Jan Guillou har fransk far og norsk mor. Fra 1975 har han vært svensk statsborger. Forfatteren stiller krav til leseren på samme måte som den norske forfatteren Jon Mitchelet i boken:» Den gule djevelens by « utgitt i1985. Navn på offentlige på personer som vi antar alle kjenner, blir brukt som eksempler eller som tidsvitner. Her er listen over noen av de personer forfatteren mener du som leser må kunne gjenkjenne: Carl Bildt, Ronald Reagan, Errol Flynn, Charles de Gaulle, Olof Palme, Martin Luther King, Margaret Thatcher, Virginia Woolf, Picasso, Malcolm X, Henning Sjøstrand, Hjalmar Søderberg, Emilie Flygare-Carlen ,George Bush den yngre, Al Gore og Pehr Gyllenhammar.

DEN ANNEN VERDENSKRIG OG SVERIGE

Vi møter en meget interessant krigsveteran fra den annen verdenskrig. Han kommer overraskende til Sverige for å ordne opp i noen økonomiske krav. Harald Lauritzen er fortsatt en trofast nasjonalsosialist til tross for det militære og politiske nederlaget i 1945. Han har bosatt seg i Argentina etter krigen. Krigsforbryter vil han ikke bli kalt. Som SS offiser kjempet han på Østfronten mot Stalins kommunist regime. Nazi-Tyskland led et alvorlig nederlag som kunne ha vært unngått. Harald Lauritzen tilhører de mange nazistene som ikke forandret mening etter krigen.

MAT OG VINKJENNER – EN ENGASJERT FORFATTER

Dersom du ikke har mat lyst før du leser boken, vil nok de mange avsnitt om mat og matkultur skape en lyst for nye retter. Likevel omtaler ikke matelskeren Jan Guillou den svenske retten « surstømming».Merkelig at han ikke prøver å forklare hvorfor retten fortsatt blir presentert I Sverige? Bare lukten av fisken vil kunne få folk til å rømme landet. Det svenske forsvarte burde ha kanonkuler med surstrømming som ville skremme vettet av enhver motstander. Nei, han er nok opptatt av andre retter. Etter å ha notert alle sider hvor mat og drikke blir nevnt, har jeg kommer frem til disse anbefalte rettene: Røye fra Ishavet med rømme, agurksalat og ny-poteter, kalvefilet Oscar, hommercrepe, stuede kantareller, kjøttbuller med potetstappe, tyttebær, pizza, sjøtunge Walewska, oksefilet Charlernagne, blodkubb med fleskebiter i hvit saus, silderetter, sylter, syltelabber, kjøttkaker, lutefisk, skinke, ribbe, blodpølse, medisterpølse, knekkebrød, vørterbrød, kokte poteter, syltede rødbeter, grøt, fiken, dadler, paprika, grønnsakpaier, salatsorter, snaps, australsk vin, Jacob’ Creek, Kalkun, rødspette meuniere, flyndre, friterte blekksprutringer, rosevin, Big Mac, Burger King, sjøkreps, blåskjell, moselvin, Saint-Emilion vin, rugdebryst med morkelsaus, sildeflyndre på fat, potetstappe, martiniglass med rekecocktail, frosne Grønnlandsreker, Rhodeisland saus, hvit burgunder, amerikansk hummer, biff a la Lindstrøm, lasagn, øl, boksegåselever, og selvsagt den mest berømte retten av alle: Den norske skreien.

 

OM NORGE OG KUNNSKAP OM NORGE

Jan Guillou burde kjenne nabolandet Norge like bra som Sverige og Frankrike. Hans norske mor heter Marianne Botolfsen og hans franske far Charles Guillou. Norge er faktisk blitt omtalt i denne boken.Her kommer et sitat som dekker de opplysninger om Norge som er viktig: «…han la ut på et lite foredrag om torsken fra Beringshavet som en gang i februar-mars vandret nedover langs den norske Atlanterhavskysten for å gyte…». Sitat slutt. Den norske skreien blir Eric Letangs store norske opplevelse fra et besøk i Oslo! Den norske turistnæring burde øke innstasen i Sverige. Alt er ikke bare torsk og skrei i landet-tross alt.

Konklusjon

Boken er nok skrevet med krav om kunnskap om Sverige og svenske rettsaker samt diverse andre krav. Forfatteren har mye kunnskap om de politiske forhold i Sverige. Han har egne meninger som han her presenterer via en fiktiv person. Ikke helt lett å oversette boken til andre språk fordi få vil forstå innholdet. Og Norge er nok fortsatt et land som han burde ha tatt litt mer alvorlig.

Jan Guillou: Slutten på historien. 2020.

Tedd Urnes

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

KRIGSSEILERE FRA NORD TROMS

DET NØYTRALE NORGE

Fra 1. september 1939 til 9.april 1940 førte Norge en nøytralitets politikk med hensyn til de krigførende land i Europa- men bare offisielt. Nazi-Tysklands politiske og militære ledere var av en annen oppfatning enn den norske regjeringens politikk. Den norske nøytralitets politikken skulle bare tjene Nazi-Tysklands egne interesser. Norge skulle fortsette med transport av nødvendige forsyninger til Tyskland uten forstyrrelser fra andre land. Norsk nøytralitet innen internasjonal skipsfart skulle ikke komme England til gode. Skip med last til England var ikke fredet men fritt vilt for den tyske marinen. I samme periode var også norske skip  med last til Nazi-Tyskland utsatt for angrep og sabotasje fra en ukjent sabotasjegruppe: «Wollwebers skipssabotasje organisasjon». Historikeren Lars Borgersrud har utgitt boken om gruppen med tittel: « Fiendebilde Wollweber.Svart propaganda i kald krig» og boken:» Nødvendig innsats.Sabotørene som skapte den aktive motstanden». «Wollweber gruppen» var ledet av Sovjetunionen.

KRIGSSEILER

En krigsseiler er altså ikke en person som tok hyre på norsk skip fra 9.april 1940. Norske sjømenn var utsatt for livstruende situasjoner fra 1. september også. Tallet på norske skip som ble senket kan være litt usikkert. Likevel mener forfatteren at minst femti norske skip ble senket av den tyske marinen.

Vi har navnene på noen av skipene: « Varild», « Biarritz», « D/S Arcturus», « D/S Stuart», « D/S Dronning Maud», « D/S Steinstad», « D/S Glitrefjell», « D/S Svartøn», « D/S Føina» og « D/S H.C. Flood».

KILDER

Den brutale historien om krigsseilere blir fortalt ved bruk av henvisninger til rapporter fra sjømenn, rapport fra familiemedlemmer, sjøforklaringer og rapporter fra de tyske ubåtloggene. Forfatteren har også funnet navnene på de tyske ubåt kapteinene som senket norske skip samt historien om ubåtenes skjebne. En detaljert biografi over de tyske ubåtkapteinene er også publisert. Bortsett fra en sjømann fra Estland, Bruno Hannile, dominerer historiene norske sjømenn fra Troms. Bruno Hannile omkom etter «D/S Ingerfem» forlis i 1942.

Fremstillingen er skrevet på en nøktern måte. Vi finner få forsøk på å skape en romanform av rapportene. Fakta er fakta – brutale og harde data.

Blant de mange personlige rapportene og intervjuene, vil jeg fremheve rapporten fra Nanna Jakobsen. Rapporten finnes under kapitlet med tittel:» Angstens iskalde klo». Rapporten ble publisert i 2007 med tittel: «Lille Nannas erindringer».

En liste over omkomne krigsseilere fra Troms med personlig biografi er utarbeidet. 172 navn er ført opp på listen som kan være litt usikker.

Boken er den andre i en serie på tre bøker om krigsseilere fra nord med fokus på tromsværinger i tiden 1939 til 1945.

Roger Albrigtsen: krigsseilere fra nord Troms. Forlaget Kristiansen 2021.

Tedd Urnes

16.05.2021

 

 

 

 

 

 

LET IT HAPPEN ON PURPOSE – FAKE NEWS OR REALTY?

BOK: TABU TEMA 911

Viktig at vi i et demokratisk styrt land stiller strenge krav til offentlig informasjon i forbindelse med politiske og historiske kilder. Falske nyheter eller « Fake News» som nå har blitt en betegnelse som brukes ofte, kan bli en vanskelig oppgave å kontrollere. Mange kaller nyhetene for tvilsomme konspirasjonsteorier. Helt greit. Derfor vil jeg presentere to kjente sitater før jeg begynne en begrenset vurdering av boken med tittel: « TABU TEMA 911» utgitt i 2019.

En oppsummering av den kjente franske filosofen og forfatteren Voltaires tro på ytringsfriheten kan gjengis i sitatet: « … Jeg er dypt uenig i det du sier, men vil til min død forsvare din rett til på si det…».

Francois-Marie Aroet var Voltaires egentlige navn (1694- 1778).

Til forsvar for min videre vurdering av nevnte bok vil jeg også ta med noen ord fra den norske visedikteren Alf Cranner: « Din tanke er fri». Den Sveitisk/tyske folkevisen ble egentlig skrevet av en ukjent dikter. Den tyske tittelen på folkevisen er:» Die Gedanken sind Frei «- skrevet på 1800 -tallet.

I boken « Tabu tema 911» setter forfatteren Trond Skaftnesmo et kritisk søkelys på viktige internasjonale begivenheter som de fleste av oss kjenner til. Han vil provosere leseren til å søke de faktiske forholdene i sakene. Dessuten tar han et klart standpunkt til sakene som presenteres. Den viktigste saken som han vurderer er terrorhendelsen i USA den 11. september 2001. Hva skjedde egentlig spør han? Vi lar denne saken ligge i bero litt fordi andre saker er like viktig å vurdere.

POLEN 1939

« Let- It-Happen- on- Purpose « politikk er ikke ny av dato. Historien kan bekrefte bruken av denne metoden for å nå upopulære og vanskelig politiske og militære mål. I noen tilfeller vet vi helt sikkert at metoden ble brukt for å oppnå bestemte mål. Nazi-Tyskland hadde som mål å okkupere Polen i 1939. Den 1. september 1939 ble det tyske folket informert om et polsk angrep på radiostasjonen Gleiwitz. Den polske hæren hadde angrepet Tyskland. Vi vet i dag at angrepet var organisert av tyske militære. Tyske SS- soldater stod bak angrepet. Falske nyheter ble publisert. Tyskland måtte forsvare seg mot Polen. En tysk invasjon av Polen var nødvendig.

PEARL HARBOUR 1941

Forfatteren viser også til de uklare forholdene før det japanske angrepet på Pearl Harbour. Den amerikanske presidenten Franklin D. Roosevelt mente at før eller seinere ville USA bli dratt inn i krigen mot Nazi-Tyskland. Den amerikanske befolkningen ville holde landet utenfor krigen. Det japanske angrepet på Pearl Harbour var til fordel for presidentens egne meninger USAs deltagelse i den annen verdenskrig. Dessuten erklærte Nazi-Tyskland USA krig samtidig. Vi kjenner resultatet av krigen. USA vant på alle fronter. Landet ble en stormakt av dimensjoner etter krigen. Det kritiske spørsmålet som har blitt vurdert av flere offentlige komiteer i USA, er om Franklin D. Roosevelt personlig isenesatt Pearl Harbour? Japan måtte angripe USA først dersom USA skulle ta et oppgjør med Japan. Den offisielle amerikanske politikken var ikke til fordel for Japan. Landet ble presset hardt av restriksjoner fra USA. Noen mener fortsatt at presidenten lot det japanske angrepet bli utført slik at landet kunne begynne krigen mot Japan. Forfatteren er av denne mening. VI vet ikke sikkert men resultatet ble meget gunstig for USA.

« let -It -happen – on- Purpose « kan også synes å være brukt i forbindelse med mordet på John F. Kennedy. Forfatteren tar ikke opp til diskusjon dette meget omtalte mordet som ingen klarer å oppklare. Resultatet kjenner vi alle. Krigen mot Vietnam ble opptrappet. Den nye presidenten Lyndon B. Johnson fikk gjennomført den enorme militære aktiviteten i Vietnam. Krigsindustrien i USA hadde gode dager. Den norske handelsflåten tjente bra på krigen ifølge rapporter fra norske redere.

USAs ledende politikere mente at Irak var en alvorlig trussel for verdensfreden. Landet hadde begynt å produsere masse ødeleggelses våpen. Ingen våpen av denne type ble funnet i Irak. Landet ble invadert. Ledelsen i landet ble fjernet. Falske nyheter ble avslørt uten internasjonale konsekvenser.

USA 11. SEPTEMBER 2001

Trond Skaftnesmo argumenterer kraftig mot den offisielle informasjonen om flyangrepet på USA i 2001. Resultatet kjenner vi alle. NATO ble aktivisert fordi et land innen organisasjonen ble angrepet. Den aggressive politiske ledelse i USA fikk den krigen de ønsket. NATOs medlemmer måtte delta i okkupasjonen av Afghanistan. En krig som ennå ikke er avsluttet. Et meget kritiske spørsmål kan fortsatt bli stilt overfor den politiske ledelsen av USA i 2001: lot dere alle katastrofen skje fordi en ny krig var ønsket? USA har verdens beste forsvar samt verdens beste etterretnings organisasjon: CIA. Merkelig at alt skulle gå galt i 2001?

Forfatteren viser til diverse rapporter og kritiske kommentarer til angrepet. Ingen vet med sikkerhet om «La det skure å gå politikken « ble brukt av den amerikanske ledelsen i 2001? Likevel lar vi sitater fra Alf Cranner og Voltaire få innpass i debatten om USAs militære aktiviteter rundt om i verden. Ny forskning vil trolig kunne gi i et svar på både mordet på John F. Kennedy, angrepet på Irak og flyangrepet på USA i året 2001 samt en vekker for folk flest som vil leve i fred-håper jeg?

Trond Skaftnesmo: Tabu Tema 911. Paradigmeskifte Forlag AS.2019.

ISBN: 978-82-93235-33-0

Tedd Urnes

 

 

 

 

 

ROTTEJEGEREN-ANTI KRIGSHELTBOK OG ANTI KRIG ROMAN

Max Manus: Rottejegeren

« …Vi snakket lite om saken i familien etter krigen…» forteller Asbjørn Rueslåtten i samtale med meg om likvidering av hans onkel Olav Rueslåtten den 17.april 1945. «… min far fikk besøk av lensmannen etter krigen om hjemmestyrkenes likvidering av broren i 1945. Lensmannen hadde navnene på de personene som deltok. Min far ville ikke vite hvem som utførte henrettelsen …» forteller Asbjørn Rueslåtten videre om onkelen som var gestapo-agent nr. 123. Olav Rueslåtten var NS organisasjonsleder i distriktet hvor han bodde. Likvideringen var godkjent av ledelsen i hjemmestyrkene. Han ble skutt på fjellet mellom Hovet og Geilo fordi han var en alvorlig trussel mot hjemmestyrkene.

Historien om likvideringen av Olav Rueslåtten i april 1945 kan synes merkelig i dag. Krigen var nesten slutt. Olav Rueslåtten deltok i kampene mot tyskerne i 1940. Økonomien i familien var dårlig derfor meldte han seg inn i Nasjonal Samling som gav han leder oppgaver. Han var en farlig mann i april 1945 i følge motstandsledelsen og hjemmestyrkene i distriktet.

Historien om en likvidering på fjellet mellom Hovet og Geilo ble vekket til live mens jeg leste boken: « Rottejegeren» skrevet av Max Manus. Han ble landskjent etter krigen fordi han utgav to biografiske bøker om egne krigserfaringer og opplevelser: « Det vil helst gå godt» (1945) og « Det bli alvor» ( 1946). En rottejeger er en person som utførte de aller skitneste jobbene under den annen verdenskrig: Oppgaven var å likvidere angivere, torturister og andre nordmenn som jobbet aktivt for tyskerne. Lite har blitt skrevet om denne aktiviteten etter krigen fordi motstandsledelsen ville beskytte de som deltok. Tyskerne var raske til å svare på offentlige henrettelser av egne folk. Helt uskyldige nordmenn som ikke hadde deltatt i motstandsarbeidet, ble arrestert og henrettet.

Max Manus gir en klar beskjed om at han ikke utførte oppdrag av denne typen. Likevel blir han engasjert i problemet etter krigen. Hvorfor boken ikke ble publisert rett etter krigen forstår leseren når han blir kjent med hovedpersonen Freddy i boka. Max Manus var krigshelten over alle landets krigshelter i årene etter krigen. Forfatteren gir her et annet bilde av krigen enn det bildet alle hadde dannet seg av den fandenivoldske motstandsmannen fra Ljabru i Oslo. En anti krigsbok og en anti krigs heltebok er egentlig bokas budskap. Hovedpersonen og hans venner sliter med sein skader etter krigen. De få som måtte utføre likvideringsjobbene, hadde problem etter krigen. Dessuten var en positiv omtale av de såkalte kommunistiske motstandsgruppene ikke et populært bidrag til krigshistorien. Max Manus var kritisk til den passive motstandspolitikken som ble ledet av London-regjeringen og Milorg. Han omtaler aktive kommunist grupper på en positiv måte. Hovedpersonen Freddy i boka bruker mye tid på årsakene til krigen. Han reflekterer om hvorfor noen valgte å støtte okkupasjonsmakten aktivt. Hvorfor støttet så mange i Norge Adolf Hitler før krigen, hvorfor skal noen tjene på krigen og hvorfor var så få av befolkningen aktive i motstandsarbeidet fra 1940 til 1945? Freddy sliter med egne problemer. Bruk av alkohol hver dag blir nødvendig for å roe ned nerver. Han har alltid pistolen med seg hvor han enn går. Alltid på vakt mot en tenkt fiende. Han har også en viss forståelse for de som valgte deltagelse i en nasjonal samling til tross for egne meninger. Dersom man leser Max Manus bøker, lytter til hans mange offentlige intervjuer, vil nok kjenne Max igjen i hovedpersonen Freddy og hans tanker og depresjoner.

Freddy er opptatt av sviket blant ledere innen NS bevegelsen. Mange trodde på Nasjonal Samlings ledere som mente at krigen var viktig for Norge. Hvorfor tok de ikke et kraftig oppgjør med ledelsen etter krigen? – spør Freddy ( Per Imerslund (1911-1943) var opptatt med aksjoner mot Quisling før han døde i 1943). Freddy nevner ikke motstanden innen Nasjonal Samling mot Quisling.

 

Olav Rueslåttens likvidasjon ble bestemt av motstandsledelsen. Likevel er det offentlig kjent at « Dirty work» ble utført i de første årene av den kjente « Osvald-Gruppen». Leder for den kommunistiske motstandsgruppen var Asbjørn « Osvald « Sunde. Han deltok i arbeidet fra dag en i 1940. Med erfaring fra den Spanske borgerkrigen og som leder av skipssabotør gruppen «Wollweber» var han klar til innsats. I boka:» Menn i mørke» som han skrev i 1947, skildret han likvidering av angiver på en realistisk og tøff måte. Han oppgir ikke de riktige navn på personer som utførte oppdaget og heller ikke er skildringen helt identisk med oppdraget.

For de som er interessert i denne delen av krigshistorien, vil jeg anbefale noen bøker:

Arnfinn Moland: Over grensen? Hjemmefrontens likvidasjoner under den tyske okkupasjonen 1940-1945. Utgitt i 1999.

Asbjørn Sunde: Menn i mørke. 1947

Olav Njølstad: Jens Chr. Hauge- Fullt og helt. 2008.

Lars Borgersrud: Nødvendig innsats. Sabotørene som skapte den aktive motstanden. 2015.

Frode Færøy: Fiende eller Forbundsfelle? Den kommunistiske motstanden i Norge. 2017.

Max Manus: Rottejegeren. Kagge Forlag AS. 2021.

Tedd Urnes

 

 

 

 

 

 

DEN GULE DJEVELENS BY

Boken ble skrevet av Jon Michelet med en undertittel:» Kriminalroman om et øksemord i Brooklyn, roman fra kapitalismens høyborg».

I forordet til boken skriver forfatteren: » …Denne boka tar utgangspunkt i en virkelig hendelse, et dobbeltmord foretatt med øks i Brooklyn i juli 1978…».

Fordi jeg er personlig interessert i bokspredning via bokkasser i nærmiljøet, fant jeg boka til Jon Michelet. Bokkassa er plassert i Ole Moes vei på Nordstrand, Oslo.

Jon Michelet har jeg møtt bare to ganger. Første gang jeg traff han var mens har var engasjert i direkte sendinger fra Nrk. Han hadde fått negativt svar av ledelsen om direkte sendinger fra Nrk Fjernsynet. Han var forbanna på avgjørelsen om direkte sendinger fra stasjonen. Den andre gangen jeg traff han var på møte i Drammens Sjømannsforening. Her holdt han et morsomt og lærerikt foredrag om egne erfaringer til sjøs og om hans personlige opplevelser som sjøens forfatter.

«…Det viktigste bakgrunnsmaterialet jeg har brukt er dokumenter jeg fikk stilt til rådighet på stasjonen i 76. distrikt, New York City Police Department…» skriver han videre i forordet til boka.

Vi møter i boka ekspolitimannen Vilhelm Thygesen. Han sendes til New York for å oppklare et dobbeltmord. En av de drepte var en norsk krigsseiler. Noen påstod at den drepte krigsseileren hadde spart en halv million dollar. Vilhelm Thygesen skal oppklare mordet samt finne pengene. Boka er en kombinasjon av dokumentasjon og fri diktning.

Historien om krigsseileren Fred Larsen blir gradvis skjøvet i bakgrunnen til fordel for en omfattende beskrivelse av de mange norske krigsseilere. I dag kjenner vi mer til historien om hvordan de mange norske sjømennene ble behandlet etter den annen verdenskrig. Forfatteren tar sjømennenes sak opp i boka. Byen New York blir også levende skildret med utgangspunkt i de strøk hvor mange sjømenn oppholdt seg. Ikke steder hvor dagens turister ville forsøke å besøke uten politi støtte. Min interesse for boka nå i 2021 er forfatterens ofte henvisninger til kjente, offentlige personer, steder, kjente firma, båter, rederier, forfattere, musikere, politikere som jeg antar kan forvirre en ny leser nå i året 2021. Jeg har derfor notert mange av navnene som brukes helt bevist for å belyse en situasjon eller en alvorlig hendelse. Jeg vil anbefale den nye leser å ta en sjekk på de navnene som jeg har notert. Greit å lære litt om glemte politiker og forfattere som var skolepensum for mange år siden. La oss komme i gang med listen som blir omfattende:

Duke Ellington, Mark Twain, Ronald Reagan, Edgar Lee Masters, Thomas Wolf, John Steinbeck, Angelia Davis, Martin Luther King, Dylan Thomas, Per Hansson, Nordahl Grieg, Sherwood Andersson, Mario Puzzo, Alf Nordhus, Trumane Capote, Ingvald Haugen, Norman Mailer, George Orwell, Bob Marley, Jack London, John F. Kennedy, Billie Holiday, Agnar Mykle, Brendan Behan, Arthur Miller, Grethe Waitz, Syngmann Rhee, Rita Hayworth, Nathalie Wood, James Dean, Miles Davis, Ernest Hemingway, John Wayne, Lyndon B. Johnson, Linn Lindfors, David Bowie, Robert Mitchum, Sammy Davis Jr., Edvard Munch, Rolf Stenersen, Richard Nixon, Trygve Lie, Sven Elvestad, Bjørn Borg, Josephine Baker, William Saroyan, Humphrey Bogart, Eva Kolstad, Liv Ullmann, Marilyn Monroe, Jack Kerouac, Vladimir Nabokov, Frank Sinatra, Al Capone, Tore Horve og Douglas MacArthur samt noen flere.

Noen kjent skipsnavn blir også brukt i boka. « Høegh Silverstream», « Høegh Silvermoon» fra det kjente rederiet : Høegh & Co.( Min far avsluttet sin sjømannskarriere i Høeghs skip: Høegh Silverwave).

 

Fordi forfatteren vier mye plass til historien om norske krigsseilere, vil leser måtte forstå noen båttyper fra krigens dager. « Liberty « skipene ble masseprodusert i USA under krigen. Skipene ble brukt etter krigen også. Hovedpersonen i romanen er fra beste vestkant i Oslo, Bestum. Han har juridisk utdannelse og har jobbet i politiet. Vilhelm Thygesen har en alvorlig svakhet: Alkohol. Derfor blir utelivet i New York med barer, dansesteder, prostitusjon, slumstrøk og mye drikking grundig skildret. Klarer han egentlig oppdraget? Han klarer jobben men skaper mye problem for politiet i New York. Boka anbefales lest men ta en sjekk på de navnene som jeg her har notert. Bra med litt litteraturhistorie, litt om krigsseilere og sjølivet for mange etter krigen. Jon Michelet kjenner sjølivet fra hans tid til sjøs. Han har også eksamen som styrmann.

Noen data om Jon Michelet: Født 14.juli 1944. Død 14.april 2018.Utdannelse: Styrmannsskole, Journalistskole. Norsk forfatter, avisredaktør, sjømann, bryggesjauer, journalist, politiker, TV-vert, forlagsmedarbeider. Mottatt en rekke priser.

Programleder på fjernsyn for Nrk i programmet: Verdensmester, 2001 og Sommerdirekte, 1984. Programleder for TV3 i programmet: Fangene på fortet, 1993.

Jon Michelet: Den Gule djevelens by. Aschehoug 1985.Forlaget Oktober A/S.1981.

Noen bøker skrevet av Jon Michelet fra eget bibliotek: