ROTTEJEGEREN-ANTI KRIGSHELTBOK OG ANTI KRIG ROMAN

Max Manus: Rottejegeren

« …Vi snakket lite om saken i familien etter krigen…» forteller Asbjørn Rueslåtten i samtale med meg om likvidering av hans onkel Olav Rueslåtten den 17.april 1945. «… min far fikk besøk av lensmannen etter krigen om hjemmestyrkenes likvidering av broren i 1945. Lensmannen hadde navnene på de personene som deltok. Min far ville ikke vite hvem som utførte henrettelsen …» forteller Asbjørn Rueslåtten videre om onkelen som var gestapo-agent nr. 123. Olav Rueslåtten var NS organisasjonsleder i distriktet hvor han bodde. Likvideringen var godkjent av ledelsen i hjemmestyrkene. Han ble skutt på fjellet mellom Hovet og Geilo fordi han var en alvorlig trussel mot hjemmestyrkene.

Historien om likvideringen av Olav Rueslåtten i april 1945 kan synes merkelig i dag. Krigen var nesten slutt. Olav Rueslåtten deltok i kampene mot tyskerne i 1940. Økonomien i familien var dårlig derfor meldte han seg inn i Nasjonal Samling som gav han leder oppgaver. Han var en farlig mann i april 1945 i følge motstandsledelsen og hjemmestyrkene i distriktet.

Historien om en likvidering på fjellet mellom Hovet og Geilo ble vekket til live mens jeg leste boken: « Rottejegeren» skrevet av Max Manus. Han ble landskjent etter krigen fordi han utgav to biografiske bøker om egne krigserfaringer og opplevelser: « Det vil helst gå godt» (1945) og « Det bli alvor» ( 1946). En rottejeger er en person som utførte de aller skitneste jobbene under den annen verdenskrig: Oppgaven var å likvidere angivere, torturister og andre nordmenn som jobbet aktivt for tyskerne. Lite har blitt skrevet om denne aktiviteten etter krigen fordi motstandsledelsen ville beskytte de som deltok. Tyskerne var raske til å svare på offentlige henrettelser av egne folk. Helt uskyldige nordmenn som ikke hadde deltatt i motstandsarbeidet, ble arrestert og henrettet.

Max Manus gir en klar beskjed om at han ikke utførte oppdrag av denne typen. Likevel blir han engasjert i problemet etter krigen. Hvorfor boken ikke ble publisert rett etter krigen forstår leseren når han blir kjent med hovedpersonen Freddy i boka. Max Manus var krigshelten over alle landets krigshelter i årene etter krigen. Forfatteren gir her et annet bilde av krigen enn det bildet alle hadde dannet seg av den fandenivoldske motstandsmannen fra Ljabru i Oslo. En anti krigsbok og en anti krigs heltebok er egentlig bokas budskap. Hovedpersonen og hans venner sliter med sein skader etter krigen. De få som måtte utføre likvideringsjobbene, hadde problem etter krigen. Dessuten var en positiv omtale av de såkalte kommunistiske motstandsgruppene ikke et populært bidrag til krigshistorien. Max Manus var kritisk til den passive motstandspolitikken som ble ledet av London-regjeringen og Milorg. Han omtaler aktive kommunist grupper på en positiv måte. Hovedpersonen Freddy i boka bruker mye tid på årsakene til krigen. Han reflekterer om hvorfor noen valgte å støtte okkupasjonsmakten aktivt. Hvorfor støttet så mange i Norge Adolf Hitler før krigen, hvorfor skal noen tjene på krigen og hvorfor var så få av befolkningen aktive i motstandsarbeidet fra 1940 til 1945? Freddy sliter med egne problemer. Bruk av alkohol hver dag blir nødvendig for å roe ned nerver. Han har alltid pistolen med seg hvor han enn går. Alltid på vakt mot en tenkt fiende. Han har også en viss forståelse for de som valgte deltagelse i en nasjonal samling til tross for egne meninger. Dersom man leser Max Manus bøker, lytter til hans mange offentlige intervjuer, vil nok kjenne Max igjen i hovedpersonen Freddy og hans tanker og depresjoner.

Freddy er opptatt av sviket blant ledere innen NS bevegelsen. Mange trodde på Nasjonal Samlings ledere som mente at krigen var viktig for Norge. Hvorfor tok de ikke et kraftig oppgjør med ledelsen etter krigen? – spør Freddy ( Per Imerslund (1911-1943) var opptatt med aksjoner mot Quisling før han døde i 1943). Freddy nevner ikke motstanden innen Nasjonal Samling mot Quisling.

 

Olav Rueslåttens likvidasjon ble bestemt av motstandsledelsen. Likevel er det offentlig kjent at « Dirty work» ble utført i de første årene av den kjente « Osvald-Gruppen». Leder for den kommunistiske motstandsgruppen var Asbjørn « Osvald « Sunde. Han deltok i arbeidet fra dag en i 1940. Med erfaring fra den Spanske borgerkrigen og som leder av skipssabotør gruppen «Wollweber» var han klar til innsats. I boka:» Menn i mørke» som han skrev i 1947, skildret han likvidering av angiver på en realistisk og tøff måte. Han oppgir ikke de riktige navn på personer som utførte oppdaget og heller ikke er skildringen helt identisk med oppdraget.

For de som er interessert i denne delen av krigshistorien, vil jeg anbefale noen bøker:

Arnfinn Moland: Over grensen? Hjemmefrontens likvidasjoner under den tyske okkupasjonen 1940-1945. Utgitt i 1999.

Asbjørn Sunde: Menn i mørke. 1947

Olav Njølstad: Jens Chr. Hauge- Fullt og helt. 2008.

Lars Borgersrud: Nødvendig innsats. Sabotørene som skapte den aktive motstanden. 2015.

Frode Færøy: Fiende eller Forbundsfelle? Den kommunistiske motstanden i Norge. 2017.

Max Manus: Rottejegeren. Kagge Forlag AS. 2021.

Tedd Urnes