NORSK HEMMELIG SPESIALAGENT SPISER LUNSJ MED FRANSK GENERAL

Eit hemmeleg liv. Spesialagent og spaniafrivillig Wilhelm Holst

Av Sigrun Slapgard

I 1947 blir den hemmelige norske agenten Wilhelm Holst invitert til lunsj hos den kjente franske general og seinere franske president Charles de Gaulle. Få kjente til den norske agentens virksomhet under den annen verdenskrig. General Charles de Gaulle kjente godt til den norske hemmelige agenten som hadde arbeidet i flere år i det tysk okkuperte Frankrike. Wilhelm Holst ble tildelt de franske utmerkelsene: « Medaille de Resistance» og « Den Franske Æreslegionen « for sin innsats. Men hvem var egentlig Wilhelm Holst? Få kjente til hans omfattende agentarbeid i Frankrike under krigen. Få eller ingen blant militærhistorikerne hadde fått adgang til hans arbeid etter krigen fordi arkivene var ikke åpnet for forskere. Heller ikke hans nærmeste familie hadde blitt informert om Wilhelm Holst personlige kamp mot Nazi-Tyskland.

OMFATTENDE SØK I ARKIVER

For å finne svar på spørsmålet om hvem Wilhelm Holst var og hvorfor han ble invitert til lunsj hos General Charles de Gaulle, måtte forfatteren sammen med medlem av Holsts familie, oppsøke disse arkivene: National Archives i London, Forsvarsarkivet i Vincennes i Paris, Holocaust arkivet i Washington, USA, Riksarkivet I Norge, Nasjonalbiblioteket i Norge, Marx Memorial Library i London, Secret Intelligence Service (SIS), MI6 i England og Hjemmefrontmuseet i Norge. Et imponerende arbeid utføres for å kartlegge det omfattende hemmelige arbeidet som Wilhelm Holst utførte.

DEN SPANSKE BORGERKRIGEN

I 1937 ble Wilhelm Holst også invitert til lunsj i Spania. Den spanske general Miaja var imponert over nordmannens engasjement og arbeid under vanskelig forhold i Spania under den spanske borgerkrigen. Han tar jobb som frivillig bårebærer på republikkens side ved fronten i Spania. Aktive norske spaniahjelpere som Lise Lindbæk, Nini Haslund Gleditsch, Kristian Gleditsch og Nordahl Grieg kjente godt til Wilhelm Holsts arbeid som representant for den internasjonal kverker organisasjonen.

FRANRIKE OG MOTSTANDSARBEID

Fordi Wilhelm Holst snakker godt fransk etter flere år som forretningsmann i Paris, klarer han å arbeide i det okkuperte Frankrike. Flyktningarbeid i Frankrike ble en viktig oppgave for Wilhelm Holst med de mange dekknavn. Kvekerorganisasjonen arbeidet aktivt for jødiske flyktningbarn. Viktig å få transporterte flyktninger fra Frankrike til Portugal som var et nøytralt land.

PERSONLIGE TRAGEDIER

Wilhelm Holst hadde sendt familien til Norge før krigen fordi han hadde mislykket som forretningsmann i Frankrike. Når Nazi-Tyskland angrep Norge i 1940, bodde hans familie i Norge. Hans to sønner ble drept av de tyske soldatene. En personlig tragedie for han. Likevel fortsetter han arbeidet som agent for både britiske og franske etterretningsorganisasjoner. Et farlig arbeid med livet som innsats. Han unngår å bli arrestert av tyskerne som ikke oppfatter hans agentvirksomhet. Boken gir en detaljert skildring av Wilhelm Holsts dramatiske, spennende og risikofylte arbeid i et okkupert Frankrike. General Charles de Gaulle takket han for innsatsen. I Norge var ikke alle like godt informert om hans farlige arbeid. Forfatteren fikk oppleve mange overraskelser under søksarbeidet i nevnte arkiver.

Wilhelm Holst ble hedret med flere utmerkelser for innstasen under krigen. Noen er allerede nevnt. Han ble også tildelt «Ridder av St. Olavs Oren av 1.klasse» og » Croix de Guerre avec palme». Livet til William Holst var dramatisk. En dokumentar film om hans liv burde ha blitt produsert samt en serie om motstandsarbeidet hvor privatlivet spilte en viktig rolle hele tiden.

 

Sigrun Slapgard: Eit hemmeleg liv. Spesialagent og spaniafrivilling Wilhelm Holst. Samlaget Oslo 2020.

Tedd Urnes

16.04.2022

 

 

 

 

OM NORGES AVMAKT UNDER « PHONY WAR» - OM KRIGSSEILERE FØR TYSK ANGREP PÅ NORGE

«…En krigserklæring er en formell erklæring utstedt av en stats regjering som indikerer at det er krig mellom denne staten og en eller flere  ifølge Haag-konvensjonen av 1899 og 1907…». Før den tyske invasjonen av Norge den 9. april 1940 var Norge ikke i krig med verken Nazi-Tyskland, Storbritannia eller Frankrike eller Polen. Landets regjering fryktet ingen invasjon fra noen av landene. Sovjetunionen var landet regjeringen fryktet. En invasjon fra Sovjetunionen trodde mange kunne finne sted. Landets militære ledere mente at Nazi-Tyskland var ingen trussel mot Norge. Økt militær forberedelser ble aktivt utført i de nordlige fylkene men ikke sør i landet.

Den offisielle norske politikken skulle ikke favorisere noen av de stridende landene. Landets offisielle politikk ble erklært som en nøytral politikk. « …nøytral betyr også ikke krigførende… det beskriver noen som ikke tar parti i krig eller kamp…».

Norge skulle føre en nøytral politikk. Landet var forpliktet til å behandle de krigførende statene likt. En nøytralitets krenkelse oppstår dersom en krigførende stat ikke respekter gjensidige rettigheter og plikter.

KRIG UTEN ERKLÆRING- MÅLGRUPPE-NORGES HANDELSFLÅTE

Til tross for landets nøytralpolitikk ble norske skip angrepet før den tyske invasjonen den 8.april 1940. Før denne datoen var landet ikke i krig med Nazi-Tyskland. Norge hadde en omfattende handelsvirksomhet med Tyskland før invasjonen i 1940. Få trodde at landet skulle ble dratt inn i krigen. Fra og med 8. april 1940 blir norske sjømenn kalt « krigsseilere». Men betegnelsen gjelder også like mye for de norske sjømenn som seilte før invasjonen.

KRIGSSEILERE FØR TYSK INVASJON

Den 9.april 1940 seilte ikke alle norske skip til havner i andre land til tross for melding om tysk invasjon av Norge. M/S Taronga som var eid av rederiet Wilh.Wilhelmsen, søkte nødhavn i byen Larvik. Skipets 1. styrmann het Konrad Arthur Johansen. Ifølge hans mønstringsbok seilte han som 1.styrmann på M/S Taronga fra 13.mai 1939 til 8.januar 1940. Han forsetter å seile som 1.styrmann fra 9.januar 1940 helt til 15.mai 1940. Skipskapteinens navn er fortsatt helt ukjent. Mannskapet på M/S Taronga må derfor bli betegnet som «krigsseilere» fordi norske skip ble senket av den tyske marinen i denne tiden. Norge var ikke i krig med Nazi-Tyskland. Den 15.august 1940 ble skipet tatt av den tyske militære ledelse i Norge.

SJØFOLKENES INNSATS – UTDRAG FRA BOKEN:» VÅRE FALNE 1939 – 1945.

I 1945 forlot ikke alle norske sjømenn skip som hadde seilt under den annen verdenskrig. Det ble ikke arrangert en samlet parade i Karl Johansgate i Oslo hvor krigsseilerne kunne markere seg. Nei- dessverre. Boken med tittel: «Våre falne 1939- 1945.Sjøfolkenes innsats «inneholder opplysninger om de mange sjømenn som ikke kom hjem. De gav sitt liv for Norge på sjøen fra 1939 til 1940. Jeg har lest alle biografiene i boka samt gjort et utvalg av de sjømenn som ofret livet før Norge var offisielt i krig med Nazi-Tyskland.

KRIG UTEN KRIGSERKLÆRING

Mer enn 100 sjømenn ble borte på havet i tiden før Norge ble invadert. Tallet er ikke presist men jeg har bare tatt med de navn som jeg har funnet i boka. Oversikten over personer som omkom følger skipenes navn.

D/S FØINA: Christian Nicolai Abo-Henriksen, stuert Henry Gustav Alme, kokk Arthur Antonius Evensen, skipsfører Ole Johan Daniel Larssen, sjømann Dominikus Nagell Skjoldevik, båtsmann Hagbart Marius Thoresen, 2.maskinist Sigvart Marcelious Johan Bernhoft.

D/S GUDVEIG: Stuert Bredo Adriansen, sjømann Henry Olav Bjerke, styrmann Jens Aage Kjeld Johannessen.

D/S STEINSTAD: Fyrbøter Olaf Abramsen, styrmann Adolf Foyn Engebretsen, maskinist Nils Rasmus Hovden, matros Alf Hedly Nilsen, maskinist Petter Martinus Quitzau.

D/S SYDFOLD: Fyrbøter Arthur Nikolai Andersen, fyrbøter Hans Tveitastøl.

D/S START: styrmann Jens Christian Berg Andersen, sjømann Thomas Alfred Andersen, fyrbøter Klaus Edvard Pedersen, Sverre Øistein Thoresen.

D/S FAGERHEIM: Kokk Ole Mørk Andersen, matros Gustav Johan Engelsen, maskinist Johan Hjalmar Gulsrød, lettmatros Christoffer Johan Garmann Johannessen, fyrbøter Reidar Walther Kristiansen, donkeymann Oluf Emil Tønnessen.

D/S MANX: Messegutt Alf Oskar Anderson, fyrbøter Karsten Alfred Arvesen, fyrbøter Karl August Hansen, Arthur Emanuel Olsen, kullemper Gunnar Strømnes, donkeymann Karl Wiktor Widell.

D/S SILJA: Matros Thomas Ingemann Andersen, sjømann med styrmann og skippereksamen Knut Jensen, fyrbøter Nils Kristiansen, stuert Einar Sofus Sørensen.

D/S BIARRITZ: Johan Andreas Andersen, stuert Karnot Johannes Brekke, motorgutt Einar Leonard Enoksen, fyrbøter Sverre Hugsted, kahyttpike Åsa Kristine Hovind, maskinist Karl Karlsen, 1.styrmann Wilhelm Kloed Knudtzon, sjømann Martin Kristiansen, skipsfører Yngvar Løveid, maskinist Morten Mortensen, fyrbøter Sten Erik Syversen, smører Johan Konrad Anker.

D/S PRIMULA: Stuert Jens Eivind Berntzen, skipsfører Eivin Christian Wang.

D/S TORA ELISE: Styrmann Berner Severin Berntzen.

S/S MIRANDA: Maskinist Einar Kjell Arnesen, stuert Otto Marinius Johansen, styrmann Bjørn-Erik Rasmussen.

D/S HOSANGER: Skipsfører Adrian Bjaarstad, messegutt Carsten Larsen, maskinist Arthur Meier Melkersen, styrmann Thorvald Severin Rasmussen.

D/S NAVARRA: Matros Sverre Ingvald Bratholm, styrmann/radiotelegrafist Trygve Ek-Jensen.

D/S BROTT: Maskinmester Karl Møbius Bredesen, sjømann Angelo Larsen.

D/S BISP: Sjømann/byssegutt Ansgar Mattias Broholm, styrmann Martin Leonhard Høie, skipsfører Rolf Kvilhaug, styrmann Sverre Kvilhaug, stuert Aksel Ottar Mikkelborg, maskinassistent Leif August Pedersen.

D/S PATRIA: Sjømann Ola Olaison Brudevoll.

D/S SANGSTAD: Skipsfører Leif Andreas Bryn.

M/S SEGOVIA: Skipsfører Carsten Eugen Christensen, styrmann Otto Fredrik Juel Christensen, stuert/jungmann Eilert Johan Eilertsen, motormann/elektriker Aage Georg Wang Gustavsen, matros Niels Ludvig Larsen, matros Arthur Osvald Lauritzen, matros Kåre Olsen, kokk Gustav Sundfør, maskinmester Sigurd William Walther Syversen (omtalt i bok skrevet av Kjell Lynau: De gav sitt liv), messegutt Tore Yndesdal.

M/S GRESSHOLM: lettmatros Gustav Anton Foldøy.

M/S VANCOVER CITY: Motormann Sigurd Ingvald Fosse.

D/S FREDVILLE: Jungmann Frans Oskar Frantsen, styrmann Johan Georg Johannessen, skipsfører Ole Nicolay Johansen, styrmann Arthur Elwood Sigurd Knudsen.

D/S ARCTURUS: Skipskaptein Nicolai Ludvik Engene, 1.styrmann/radiotelegrafist Roald Trygve Karlaug, styrmann Einar Ramm.

D/S SVARTØN: Los Thorvald Fridsvold, matros Alf Thomas Gundersen, Kullemper Jakob Daniel Johansen, smører Jens Mikal Simonsen.

D/S BRITTA: Smører Johnny Herlov Johansen, maskinmester Wilhelm Johansen, sjømann Helge Haakon Wold.

D/S RAGNI: Sjømann Johan Ingolf Johannessen.

D/S H.C. FLOOD: Skipsfører Conrad Johan Johannessen, donkeymann Odin Kristian Severin Aanesen.

D/S RONDA: Fyrbøter Olaf Monrad Gabrielsen, motormann Tønnes Helvik, messegutt Johannes Severin Iden, maskinist Odd Fjelstad Pettersen.

D/S RYGJA: Fyrbøter Olaf Monrad Gabrielsen.

D/S VARILD: Skipsfører David Humlebrekk, matros Alf Madsen, messegutt Einar Andreas Sand, maskinmester Nils Kristian Stubeng, matros Jens Jenssen Årvik, 1.styrmann Harry Nikolai Aas, stuert Kristian Tjerandsen, matros Jens Jenssen Årvik, donkeymann John Mandius Tveita, matros Morten S. Stangeland, maskinist Karei Ludvig Pedersen, fyrbøter Oscar Hansen, jungmann Erling Kristian Hansen, matros Hans Hansen, fyrbøter Einar Ellingsen, styrmann Sjur Berge,

 

D/S HOP: Jungmann Olav Ingebriktsen, fyrbøter Lars Sjøtun.

D/S START: Skipsfører Jacob Bartmann Jacobsen.

D/S TELNES: Matros Erling Smith Johansen, matros Martin Vilhelm Løkås, styrmann Knut Normann Pedersen, fyrbøter Einar Olsen Vik, stuert Magnus Elias Voldsund, Ingvald Berg Thomassen, Finn William Dagsvik, Hjalmar Eriksen, Arne Hofseth, Karl Holtan, Sigvard Johannes Lie, Daniel Løgevik, Ingvald Johan A. Myreng, Edvar Johan Olsen, Martin Olsen, Irvin ludvig Pedersen, Olai Johannes Steinset. 

D/S EIKA: Donkeymann Karl Andreas Jensen, lettmatros Arvid Henry Kittelsen, skipsfører Kristian Sofus Klausen.

D/S STRINDHEIM: Maskinist Olaf Sefenias Krangnes, maskinist Ingvald Kristian Olsen, skipsfører Karl Nikolay Refnæs, matros Gustav Steen, stuert Ingebert Støbakk.

M/T ARNE KJØDE: Styrmann Asbjørn Erling Larsen.

D/S STEINSTAD: Sjømann Aage Marthinsen.

D/S SIG: Fyrbøter Nils Martinsen.

D/S VISTULA: Sjømann Harry Justinius Olsen.

D/S TEMPO: Sjømann John Richard Stjern, 1.styrmann Andreas Torkelsen.

D/S JADARLAND: Pastor Trygve Thomassen.

M/S SNESTAD: Jungmann Hans Aaserud.

D/S GIMLE: Styrmann Ole Egidius Larsen.

KONKLUSJON

«REIS INGEN MONUMENTER» er tittelen på en av krigsseiler Leif Vetlesens bøker. Ingen monumenter ønskes fordi sjømennene følte seg sviktet etter den annen verdenskrig. Hovedvekten på min artikkel er å minne alle om de mange som ble ofret før den den tyske invasjonen av Norge fant sted. Vi glemmer lett de skip som ble senket av tyske krigsskip eller gikk på utlagte miner eller forsvart uten varsel. Tallene på tap er fortsatt noe usikkert i 2022. Mange sjømenn var «krigsseilere» før ordet var nevnt offentlig i Norge fordi lasten skulle frem uansett de politiske forholdene.

Tedd Urnes

21.02.2022

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

REBELL PÅ FRIFOT

En politisk oppvekstroman

Dersom forfatteren hadde søkt et engelsk talende publikum ville han nok ha bitt fristet med et gjenbruk av tittelen til filmen om ungdomsopprør i USA på femtitallet: « A REBEL WITHOUT A CAUSE». Men vi befinner oss blant søkende ungdom bosatt på Lambertseter – Oslos første og mest omtalte drabantby. Personlig kjenner jeg drabantbyen meget godt fordi jeg kom hit i 1953 og forlot egentlig aldri Lambertseter. Likevel er det en viss forskjell mellom egne opplevelser og forfatterens erfaringer fra drabantbyen. Han søkte et politisk miljø, mens jeg søkte et aktivt speidermiljø. Vi var opptatt av samfunns engasjement uten tilknytting til et politisk parti. Så lang våre felles opplevelser.

MUSIKK OG FEST OG HORMONER I FRI FLYT OG UNGE HØYRE PARTI

Hovedpersonen heter Axel Mobekk. Han er ingen James Dean til orientering. Vi som kjenner forfatteren, vil nok antyde at Axel er et portrett av forfatteren Ivar Sekne? Mye av bokens innhold er viet Axels personlige utvikling og interesser. Stikkord er musikk, jenter og politikk på ytterst høyre siden i Norge. Vi opplever et aktivt musikkmiljø på Lambertseter. Guttene ville forsøke å skape en egen musikk kultur. Et eget band blir startet. Konsert blir også arrangert. Fest, fart og musikk og en søken etter erotikk i en kaotisk blanding med mye forvirring. På Lambertseter blir et lokallag av Unge høyre etablert. Axel er aktiv også blant konservative politikere. Han er også litt fasinert av den høyreradikale Andres Lange som trakk mange unge til seg fordi han provoserte de etablert innen alle partier.

Undertittelen gir et signal om innholdet av boka: En politisk oppvekstroman. Gradvis følger leseren den politiske utvikling av Axel. En søken etter en fornuftig forklaring på et samfunn han vil prøve å tilpasse seg samt aktiv forandre – men til hva?

LAMBERTSETETER UNGE HØYRE

Han opplever at partiets medlemmer er mer opptatt av egen politisk karriere, makt og posisjon enn av partiets frihets budskap. Gradvis utvikles en negativ holdning til Unge Høyres budskap om personlig frihet og velstand i Norge. De dekadente unge høyre medlemmer gjør et forsøk på å delta på en fest hvor de ikke var velkommen. Unge arbeiderparti medlemmer har liten sans for silkerampen». «… Hva faen veit du om arbeidslivet du’a, din silkeramp? Pell deg tilbake til golfbanen der du hører hjemme. Eller dra til Vietnam, så kan du skyte litt på fattige bønder sammen med amerikanerne !..» . Sitat slutt.

FARVEL TIL UNGE HØYRE

Axel forstår at partiets budskap stemmer lite med folks egne meninger og ønsker for landets fremtid. Budskapet blir overflatisk uten innhold.

«… Jeg er kommet til at kapitalismen ikke er bra for oss mennesker, for å skape et menneskelig og demokratisk samfunn. Den fører til at profittmotivet styrer utviklingen og konsentrer den økonomiske makt mer og mer, ikke minst internasjonalt…». Sitat slutt.

Axel sliter med det indre livet i partiet. Han er aktivt men han mangler dybde i egne politiske studier selv om han begynner å studere juss – et fag han forlater seinere.

Axels oppførsel og mangel på politisk troverdighet gjør at han må forlate alle posisjoner innen partiet. Han blir mer og mer kritisk til Høyre som parti. Boka avsluttes med Axels overgang fra Unge Høyre til noe annet. Han betaler kr10.- for medlemskap i Folkebevegelsen mot medlemskap i ECC.

Forfatteren bruker kjente navn. Personene er engasjert offentlig med politiske saker. SF-sekretæren Ole Kopreitan er det siste navnet han bruker. Axel har valgt politiske side hvor Unge Høyre og Høyreradikale grupper blir vraket. En viktig melding fra Ivar Sekne som slår alarm!

Ivar Sekne: Rebell på frifot. En politisk oppvekstroman

 Kolon forlag AS. 2022.

Tedd Urnes

06.02.2022

 

 

 

 

 

TIDSVITNET GLEMTE INFORMASJONSPLIKTEN ?

Oluf Reed Olsen – et tidsvitne om panikkdagen i Oslo

Året er 1940. Datoen den 10.april 1940 husker mange som opplevde dagen. I flere norske byer brøt det ut panikk. Et rykte var i omløp blant folk: Britiske fly skulle bombe byene. I Oslo er noen aktive motstandsgrupper i arbeid denne dagen utenat gruppene kjenner til hverandre. Verken den tyske militære ledelsen, britiske militære eller byens politimester, kunne gi en fornuftig forklaring på ryktene. Noen aktive personer la litt mer merke til hendelsene enn andre. Oluf Reed Olsen var en av de som forsto litt av hendelsene. En annen person som også kjente til årsaken til panikken var Asbjørn (Osvald) Sunde.

La oss konsentrere oss om ORO som tidsvitne først. ORO hadde frivillig påtatt seg arbeid som britisk agent i 1940. Han hadde ingen militær opplæring verken som soldat, agent eller spion. En vanlig amatør innen faget spionasje og agentvirksomhet for en fremmed nasjon. ORO hadde egen motorsykkel til disposisjon. Den 10.april er han på jobb for den britiske etterretningstjenesten i Oslo. Et meget dristig og farlig arbeid. På Sørenga i Oslo oppbevares flybensin som skal sendes til Gardermoen. ORO fikk i oppdrag å hindre bruk av flybensinen. Fire tankvogner skulle han sette fyr på. ORO bruker egen motorsykkel. Han møter på Sørenga en lastebil hvor to menn sitter inne i bilen og to menn står på bilens stigbrett. Meldingen som blir gitt av mennene til bryggearbeiderne, er at alle må forlate byen. Britene skal bombe Oslo.

GLEMTE INFORMASJON I 1945?

I BOKA: «VI KOMMER IGJEN» utgitt i 1945 tar ORO ikke med denne viktige informasjonen- dessverre. ORO trodde at britene var ansvarlig for panikken blant folk. Vi vet ikke om ORO lyttet regelmessig på BBC sendingene i 1940? Vi må ta for gitt at den britiske etterretningstjenesten lyttet til sendingen fra BBC. I en tale oppfordrer J.H. Marshall-Cornwall til sabotasje for å hindre den tyske fremrykkingen.

ASBJØRN(OSVALD) SUNDE-LEDER AV WOLLWEBER GRUPPEN

Wollweber-gruppen var en hemmelig NKVD-styrt gruppe med skipssabotasje av tyske skip og skip på vei til Nazi-Tyskland. Ernst Wollweber var tidligere leder av Oslo gruppen. Arbeidet ble overført til Asbjørn Sunde. NKVD var organisert av sovjetiske statssikkerhetstjenesten. NKVD var en forløper til KGB. Medlemmer av gruppen mente at folk måtte komme seg ut av byen samt at norske soldater kunne finne frem til avtalte steder for militær motstand. Uten noen kontakt har to grupper oppfattet situasjonen korrekt: Den britiske etterretningstjenesten og den sovjetstyrte «Wollweber-gruppen».

Resultatet av spredningen av falske rykter ble meget effektiv. Panikkdagen er beskrevet i flere bøker uten en forklaring på hvem som var ansvarlig for ryktene. Ingen oppklarende opplysninger om hvem som var ansvarlig for aksjonen ble gitt i disse bøkene: «Norsk Krigsleksikon 1940-45», 1995, eller i Bjørn Bjørnsens bok utgitt i 1977: « Det utrolige døgnet «.

PANIKKDAGEN: ÅRSAK OG MÅL MED AKSJONEN

Panikkdagen den 10.april 1940 har vært et emne for forskere i en årrekke. Ingen ville ta ansvaret for aksjonen denne spesielle dagen. Oppklaringen om aksjon ble avklart i 1990 i forbindelse med Ernest Wollwebers memoarer: «Lebernerinnerungen/Livserindringer(upublisert). I Lars Borgersruds bok med tittelen: «Nødvendig innsats», 2015, avslører forfatteren hemmeligheten omkring aksjonene den 10.april 1940. Ernst Wollweber skriver i sin bok dette om aksjonen: « … Med en gang etter besettelsen forsøkte den fascistiske ledelsen (i Oslo) å forhindre at Kong Haakons mobiliseringsordre ble effektiv i byene. Man måtte altså bryte igjennom den militære ringen rundt Oslo…vi skaffet en høytalerbil .Denne kjørte på okkupasjonens andre eller tredje dag og det var bare mulig fordi fienden ble fullstendig overrumplet…rundt i gatene og opplyste følgene: klokken 08.00 …. Vil det engelske flyvåpen bombe Oslo. Befolkningen blir anmodet om øyeblikkelig å forlate byen…».Sitat slutt.

ORO får innsikt i en hemmelig aksjon som han trodde var et resultat av egne oppdragsgivere i Oslo. Han glemmer eller bevist utelater å opplyse om saken fordi han var på et ulovlig oppdrag av Section D i britisk etterretningstjeneste. Dersom de tyske styrkene hadde trukket seg ut av striden etter forhandlinger med regjeringen, ville OROs illegale arbeid for britene blitt vurdert som spionasje for en fremmed makt. Slik ble det ikke. ORO ble landskjent for egen innsats for landets frihet. I Imperial War Museum i London har hans utsyr fra krigens dager blitt ustilt for publikum.

To bilder fra utstillingen i IWM museet i London hvor OROs utstyr og utmerkelser er stilt ut for publikum. Bildene er tatt av Tom Kyvik.

Tedd Urnes

16.01.2022. Ajourført med nye bilder 20.07.2022

 

 

 

 

 

ORO:1945

OLUF REED OLSEN -RAPPORT FRA 1940

« … Gamle bøker er som vin- de blir bedre med årene …». Fordi jeg fortsatt i 2022 opprettholder en aktiv interesse for kreativ gjenbruk av gamle spillefilmer, lydbåndopptak, radio program og fjernsynsprogram, ble min interesse for Oluf Reed Olsen vekket etter gjensyn av hans film:» Contact « .Han har brukt filmopptak fra politiske og militære hendelser aktivt. I hans film basert på egne opplevelser, rekonstruerer han ikke alle scenene. Filmopptakene viser opptak fra den tyske invasjonen av Norge tatt mens hendelsene fant sted.

GLEMT GAMMEL BOK I EGET BIBLIOTEK

En gammel og slitt bok ble funnet i eget bibliotek mens jeg letter etter informasjon om Oluf Reed Olsen. Boken var slitt, godt bruk men ikke av meg -dessverre. Tittelen på boka er : « Vi kommer igjen. En norsk flygers beretning «. Boka ble utgitt i 1945. Fordi jeg var født i 1944 kunne jeg altså ikke ha lest boka. Greit med en forklaring på hvorfor en bok i eget bibliotek ikke hadde blitt lest. Boka ble lest raskt etter oppdagelsen av krigsrapporten fra Oluf Reed Olsen. Utgitt i 1945 og lest i 2021.La oss ta en beskjeden evaluering av boka. I 1945 kostet boka kr.17.47. Antall sider er 227 med fotografier. Utgitt av Erik Qvist (H.C. Qvist). Trykt hos firmaet:» Stranberg & Co. Boktrykkeri As «. I motsetning til dagens bøker som trykkes enten i Estland, Latvia eller Litauen, så har trykkingen foregått i Norge. Den kjente norske forfatteren Nordahl Grieg er ikke glemt av forfatteren. Nordahl Griegs dikt « 17.mai 1940» siteres. Boka er tilegnet forfatterens avdøde venn Kåre Moe. Han omkom under en flyøvelse i Canada. Litt merkelig er forfatterens valg av person nummer to som boka tilegnes: Hans mor alene. Morens navn er Bergljot Halvorsen (1892 – 1996).

OLE REISTAD

Den kjente flygeren og offiseren Ole Reistad har bidratt i boka med et innlegg med tittelen: « Norsk ungdom i hardt vær «. Innlegget er skrevet den 4.oktober 1945 på Bardufoss hvor Ole Reistad ble stasjonert etter krigen.

BOKAS HANDLING

Året er 1940. Norge ble invadert av Nazi-Tyskland. Forvirring er stor blant landets politikere og militære ledere. Oluf Reed Olsen har ingen militær trening eller utdannelse. Utdannet til sivilflyger uten militær flyger kompetanse. Likevel vil han delta aktivt i kampen. I 1940 er det ikke den norske militære ledelsen som vekker hans innsatsiver. Han blir engasjert av den britiske etterretningstjenesten som arbeider helt ulovlig i Norge med aktiv spionasje. ORO blir britisk spion!

OPPGAVER

De britiske agentene i Oslo har forstått noe meget viktig: Stans av forsyninger til de tyske styrkene er nødvendig. Broer som kan bli brukt av tyskerne, må sprenges. Agent ORO får i oppdrag å sprenge Lysaker broen. Sammen med brødrene Kåre og Leif Moe klarer de delvis å ødelegge broen. ORO blir pålagt flere farlige oppdrag som han utfører sammen med kameraten Kåre Moe. De blir tatt men klarer å rømme. Deretter følger rapport om flukt i båt til England, opplevelse av bombing av London, flyopplæring i Canada og om aktiv tjeneste som flyger stasjonert på Island. ORO har også viet mye plass til miljøskildringer, detaljer om livet i Canada og på Island. Spennende lesing om hvordan ORO opplevde livet som flyktning og som aktiv flyger samt hvordan vanlig folk opplevde krigen.

Noen bilder fra Imperial War Museum i London hvor Oluf  Reed Olsens utstyr og medaljer fra krigen er stilt ut for publikum. Bildene er tatt av Tom Kyvik.

LITT OM SPRÅKBRUKEN, FEIL OG ORDVALG I BOKA I 1945

Noen ord og uttrykk som var mer vanlig i 1945 enn i 2022

-kvinner, jenter eller damer omtales som « …det svake kjønn…»

-Navn på aktuelle militære leder blir ikke omtalt med navn men som « sjefen»

-Han nevner ikke en aktiv hjelper med navn men bruker hans yrkesbetegnelse « tannlegen».

-Ifølge opplysninger fra Statistisk sentralbyrå ble ikke 65.000 tyskere drept under hele felttoget.

-Norge mistet om lag 2000 mann under felttoget

-Den britiske agenten kalles bare « kapteinen»

- Andre ord som brukes: «… frøkentyper…», « … mer eller mindre løse fugler..», «…Islands dårligere klasse…», og  «…gamle marine flygere…».

OM OLUF REED OLSEN

Han ble 8.juli 1918 og døde 14.oktober 2002.Kjent etter krigen som norsk flyger, motstandsmann, forfatter og som aktiv i speiderbevegelsen. Etter krigen arbeidet han i Forsvaret og som sjef for flyavdelingen i DNL- forløperen til SAS. Han var også inspektør i Norsk Brændselolje. Selvstendig næringsdrivende med agentur for utstyr til handelsflåten ble også et område han jobbet med.

GAMLE BØKER MÅ IKKE BLI BRENT – ERFARING FRA SØK I EGET BIBLIOTEK

Boken anbefales lest fordi vi får en rapport skrevet rett etter krigen. Spennende lesing om en mann som overlever tross livstruende opplevelser og oppgaver.

Tedd Urnes

13.01.2022. Ajourført med to bilder den 20.07.2022

Oluf Reed Olsen: Vi kommer igjen. En norsk flygers beretning. Erik Qvist (H.C. Qvist). Oslo 1945. 227s.

 

 

 

 

 

 

ØYEBLIKK FOR EVIGHETEN

Av Kjersti Anfinnsen

«…She feels so lonely in her saddle since her horse died…»

Bokens budskap og innhold treffer oss som vet at en alder på åtti er like i nærheten. Hovedpersonen i boka er den pensjonerte hjertekirurgen Birgitte Solheim. Gradvis opplever leseren hennes problem med alderen og kroppens svekkelse. «… She feels so lonely in her saddle since her horse died…» kan være den melding hun vil sende ut til alle fordi det kroppslige forfallet merkes. Hjertekirurgen er samboer med kjæresten og arkitekten Javier. Han blir mer og mer fjern for denne verden. Små glimt av samlivet mellom personene forteller oss at slutten er nær – « … lonely in the saddle …» fordi kontakten mellom personene forsvinner. Innholdet treffer oss alle som er i den alder hvor vi vet at et forfall vil måtte komme. Birgitte Solheims sorg, tap, savn, ensomhet og bitterhet reflekteres med ro og verdighet. Hun vet hva som skal skje. Hun er klar over egen situasjon.

«…Tiden gir og fratar oss verden i en og samme bevegelse…» sitat fra Simone de Beauvoir, Alderdommen.

Forfatteren har klart å meddele oss alle en melding om alderdommen som mange vil oppleve. Intens skildring av de små og store behov som kan bli et problem for personer. Hjelp til å stelle seg kreves. Daglig livets krevende oppgaver må ordnes av hjelpere. Minner fra barndom og fra et langt liv kommer tilbake som viktige opplevelser.

«…Snart er alt over, og da håper jeg slutten kommer som en stille stund hvor jeg slukner, så umerkelig at det kan kalles kjærtegn…». Sitat slutt.

Romanen er beskjeden med hensyn til antall sider og ord. I alt 108 sider med setninger og ord som treffer leseren kraftig. En bok du må lese i ro med oppmerksomhet rettet mot valgte ord og formuleringer.

Tedd Urnes

Kjersti Anfinnsen: Øyeblikk for evigheten.Roman. Kolon Forlag.2021.

 

 

 

 

 

 

               

OM 1940 OG DEN TYSKE OKKUPASJONEN AV NORGE

« UNDER KRIGEN.VI MÅ IKKE FALLE «, er tittelen på Ingar Sletten Kolloens bok om de dramatiske begivenhetene som fant sted i Norge i 1940. Nazi-Tyskland angriper Norge. Et overraskende militært angrep på landet. I et Etterord i boka skriver forfatteren litt om hensikten med arbeidet om 1940: « …Jeg har forsøkt å skrive en bok om krigstiden som forhåpentlig vil interessere både de som kan mye, og vil vite mer, og lesere som har vært lite borti krigslitteratur…». Kort referert til forfatterens hensikt med verket som omfatter 493 sider inkludert noter, litteratur, personregister og stedsregister. Et meget omfattende arbeid har blitt uført.

NOEN GENERELLE VURDERINGER OM BOKEN

Til tross for personlige interesser om året 1940, stilte jeg meg litt tvilende til å gi meg i kast med lesing av 493 sider om Norge, om året 1940 og om de tragiske politiske og militære hendelsene atter engang? Uansett mine mange motforestillinger til bruk av flere dagers lesing, så ble fristelsen for stor: Vi blir nok ikke ferdig med 1940 i år heller. Før jeg begynte med lesingen skrev jeg ned noen kritiske spørsmål til forfatterens behandling av emnet:

-Kan vi lære noe nytt om de politiske og militære avgjørelsene som ble tatt i 1940?

-Noen stikkord som er viktig i en vurdering av innholdet: Om de politiske sviktende meldingene og militære avgjørelsen som tatt i 1940. Vil forfatteren navngi offentlig de personene som aktiv bidro til det totale militære nederlaget? Om svik på det personlig planet, politisk og militært svik, og om folks engasjement i striden?

-Viktig å vurdere kildene som er tatt med i boka. Har forfatteren vurdert de mange radio og fjernsynsprogram som har blitt produsert?

-Om utvalget om profilerte personer som har bidratt til offentlig informasjon om 1940?

OM BOKAS OFFENTLIGE PRESENTASJON AV INNHOLDET

«…Vi følger bekymrede politikere, diplomater, og vanlige folk før krigsutbruddet. Etter den tyske invasjonen møter vi unggutter som måtte drepe eller bli drept, kvinner som stelte sårede under bomberegnet og familier som mistet absolutt alt. Vi kommer tett på spillet i kulissene under kongens og regjeringens flukt. Og vi blir kjent med de som sviktet da det gjaldt som mest…» Sitat slutt.

LITT OM INNHOLDET OG PRESENTASJONEN AV KRIGEN

Teksten er lettlest. Ingen bør være redd for å møte omfattende fremmedord og kompliserte formuleringer hvor du må fritt tolke teksten. Spennende lesing om den dramatiske flukten til regjeringen og kongefamilien. Det holdt på å gå galt flere ganger. Fordi verken regjeringen eller kongen ønsket å overgi landet til de tyske okkupantene og de norske kuppmakerne, ble de forsøkt drept mer enn en gang. Flere norske soldater måtte ofre seg i striden. Altså: Spennende og realistisk historierapport om en krisetid for landet. Mye om svik og personlig innsats til støtte for de tyske styrkene og de høyreradikal norske støttegruppene skildres på en levende måte. Vi er tilbake i 1940 med problemene tett på kroppene.

«… JE GIR ME ITTE FØR DET NORSKE FLAGGET VAIER I BERLIN…»: Meldingen ble gitt av en kampglad soldat fra Odalen som deltok i kampene nær Kongsvinger festning. Han fikk melding om den tyske fremrykkingen av offiseren men han nektet å godta meldingen. Historien har blitt fortalt mange ganger av en soldat som deltok. Det fantes en klar vilje til aktivt å delta i striden blant mange vanlige soldater med dårlig militær opplæring med dårlig opplæring: « ..Je gir me itte..»

OM VALG AV KILDER OG HENDELSER

Dersom stoffet er helt nytt for leseren vil en kritisk reaksjon neppe finne sted. Likevel er det påkrevet å peke på noe valgte hendelser hvor opplysningene er i teksten er begrenset. Utfyllende opplysninger om hendelsen kan finnes i notene men de burde ha vært tatt med i hovedteksten. La meg nevne en kjent sak som har fått mye omtale etter krigen: Om Oluf Reed Olsens aksjon nær Oslo i 1940. Han var britiske agent. Stedet var Lysaker bro.Oluf Reed Olsen og to venner sprenger broa ved Lysaker.  Oluf Reed Olsens aksjon ble utført etter beskjed fra britiske agenter og ikke norske offiserer!

I personregistret er heller ikke Oluf Reed Olsen tatt med. Etter krigen ble han meget kjent på grunn av bøker og film om egne opplevelser fra krigen.

De aktive britiske agentene og spionene i Norge blir omtalt uten kritiske kommentarer. Noen av dem samarbeider med general Otto Ruge også under felttoget.

Et savn er også en mer kritisk vurdering av den offisielle historien om « Frontsøstrene «.  Eirik Gripp Bays Masteroppgave i historie fra Universitet i Oslo 2014 med tittel: « Historien om frontsøstrene. De norske frontsøstrenes historie i et nytt lys «, kunne ha gitt leseren et mer nyansert bilde av Røde Kors søstrenes virksomhet i aktiv støtte til de tyske styrkene.

 

SAVN AV OPPLYSNINGER OM HVA NOEN PERSONER GJORDE ELLER MENTE I 1940

Hvorfor er ikke Jens Christian Hauge og Gunnar Sønstebys innsats i 1940 tatt med i valget av personer som har dominert historieskriving etter krigen? Hva mente Einar Gerhardsen om samarbeidet med okkupasjonsmakten i 1940 og hvorfor blir hans aktivitet begrenset til hans behov for å spise seg mett? Ingen overraskelse at krigshelten Max Manus nevnes i forbindelse med kampene nær Kongsvinger festing hvor odølingen nektet å gi seg med den kjente meldingen: «..Je gir me itte før det norske flagget vaier i Berlin..». Hva med Haakons Lies aktivitet i 1940?Hva  gjorde han i slaget ved Midtskogen som han omtaler i boka :" Krigstid 1940-1945".Hvorfor nevnes ikke Willy Brandt som skrev to bøker om krigen samt en selvbiografi om egne opplevelser?

Flere av de personene som hadde valgt å støtte den tyske okkupasjonen allerede i 1940, blir også fremhevet i boka. Vi kjenner mange av navnene.

OM ÅRSAKENE TIL NEDERLAGET I 1940

Boka tar grundig for seg de mange feilvurderinger som ble begått før invasjonen, under kampene og etter opphør av strid i landet. Mye er allerede meget godt dokumentert. Likevel blir regjeringens og kongens avgjørelser i krisesituasjonen beskrevet på en grei og saklig måte. De handlet ut fra de fullmakter og oppgaver som de formelt var pålagt av den norske befolkningen. De holdt på å gi opp mange ganger. Den tyske brutaliteten skapte mer motstand enn forventet.  Vidkun Quislings krav om å styre landet skapte heller ingen positiv holdning til de tyske okkupantene.

OM KRIGEN ETTER NEDERLAGET I 1940 – FORTSATT KRIG?

Mange i Norge mente at krigen skulle avsluttes. Landet må samarbeide med Tyskland uansett den politiske ledelse i landet mente mange. I denne saken tar ikke forfatteren noen hensyn til personvern eller forsøk på å beskytte de som sviktet. Regjeringen og kongen i London gav klar melding til det norske folk om at krigen fortsetter etter det militære nederlaget i 1940. Vurdert nøkternt i 2022 er avgjørelsen om fortsatt kamp for landets frihet en modig avgjørelse.

Krigen hadde egentlig begynt før 1940 for Norge. Norske skip med last til England ble senket av tyske krigsfartøy for invasjonen i landet. Fra 1.september 1939 til 9.april 1940 ble 58 skip senket som følge av krigshandlinger. Norge ønsket å unngå deltagelse i krigen. Forgjeves. Den norske nøytralitetspolitikken var ikke realistisk fordi landet kunne ikke markere egen politikk overfor hverken England eller Tyskland. Vi ville handle med de land vi ville -uansett. Forfatteren tar heller ikke med i vurderingen av sabotasje mot tyske skip med last til Tyskland fra Norge utført av « Wollweber-gruppen» styrt fra Sovjetunionen. Norske sjømenn var krigsseilere før krigen ble offisielt erklært.

Ernest Wollweber var tysk kommunist og leder av « Wollweber-gruppen». Organisasjonens oppgave var å ramme tyske skip med forsyninger til Tyskland.

Den Sovjetstyrte gruppens norske avdeling kalt « Wollweber-gruppen» blir heller ikke omtalt i boka. «Panikkdagen» den 10.april 1940 ble organisert av Asbjørn »Osvald» Sundes aksjonsgruppe.

KONKLUSJON

For de av leserne som kjenner fagområdet godt, vil jeg anbefale min egen lesemetode: Vurder alle navnene i person registret grundig. Hvem er tatt med i registret og hvem burde ha vært nevnt. Viktig å lese grundig alle notatene fordi her føres opp mer informasjon om aktuelle saker som tas med i hovedteksten.

Et aktuelt spørsmål som mange stiller seg er: Hvorfor klarte vi ikke å kaste ut de svake tyske styrkene på et tidlig tidspunkt? Det norske forsvaret var ikke så svakt som mange vil hevde. Landet var delt inn i soner hvor ansvaret var fordelt. Vi kunne ha mobilisert tidligere fordi landet ble truet av både Tyskland og England. Den av folkets valgte regjering var ikke kvalifisert til å mestre de mange og nye konfliktene med hensyn til handel, skipsfart og næringsinteresser. Den militære ledelsen sviktet uansett om landet mobiliserte for seint. Melding om tyske båter til Norge ble ikke tatt alvorlig av utenriksministeren. Norge var egentlig advart om den tyske invasjonen men få trodde på fakta.

Hva med bruk av andre kilder enn skrevne tekster? I søk etter aktiv bruk  av NRKs omfattende historiearkiv for radio og fjernsynsarkivet for sendte fjernsynsprogram, finner jeg bare to tilfeller av gjenbruk?

Hva skulle regjeringen ha utført før det tyske angrepet i 1940?

-Britiske og tyske agenter i Norge skulle ha vært grundig vurdert med utgangspunkt i landenes krav overfor det nøytrale Norge? Britene hadde et omfattende spionnett i landet

-Marinen skulle ha vært styrket både materielt og med en ny admiral

-De nye amerikanske jagerflyene skulle ha vært klargjort i tide og ikke ligge på lager på Kjeller flyplass nær Oslo

-Kystfortene skulle ha vært aktivisert bedre

-Partiet Nasjonal Samling skulle ha vært grundig kartlagt samt Quislings kontakter med Tyskland

-Forsøk med militær aksjon fra England skulle bli besvart militært uten at landet kom i krig med England

-Malmtransport til både England og Tyskland skulle foregå i internasjonalt farvann og ikke beskyttet av norske marinebåter

Mange vil nok kunne føye til flere poster.

 

Ingar Sletten Kolloen: UNDER KRIGEN Vi må ikke falle. Gyldendal Norske Forlag AS. Oslo 2019.