Sunday, January 22, 2023

 

 

« VÆR BEREDT! ALLTID BEREDT! 

HISTORIEN OM LAMBERTSETER-SPEIDERNE»

 

Av Tedd Urnes

 


FORORD

Lokalhistorie om de få glemte speiderledere, om personer og miljø på lambertseter, er viktig studier om drabantbyen også i året 2023. «…om de få glemte som gjorde så mye for så mange…». Lambertseter Historieforening tok et initiativ i 2022 til et møte om ungdomsarbeid innen speidertroppene på lambertseter. Få har egentlig utarbeidet en fullstendig oversikt over det omfattende arbeidet utført av ledere for

speidertroppene/gruppene – både om pikespeidere og guttespeidere. En beskjeden og en meget begrenset søking etter de få som gjorde så mye for barn og ungdom fra femtitallet til slutten av syttitallet, har jeg utført. En aktiv søking etter tidsvitner. Rapporter og personlige kommentarer har blitt samlet i dette lille heftet. Innsamlingen av opplysninger har pågått i 2022 og 2023. Fortsatt finnes det nok mye stoff og bilder som noen har glemt. Jeg håper de få aktive og glemte speidere fra femtitallet kan finne skjulte skatter blant egne dokumenter. Opplysninger til glede for de mange som er opptatt av lokalhistorie. Lykke til med søkerarbeidet.


Tedd Urnes

 


OM SPEIDERBEVEGELSEN PÅ LAMBERTSETER FRA FREMTITALLET TIL SLUTTEN AV SYTTITALLET

 

DRABATBYEN LAMBERTSETER HADDE LITE Å TILBY UNGDOM 

 

« …DRABANTBYREVOLUSJONEN…»


I 1945 hadde Oslo et enormt underskudd på boliger. 180000 av byens 230000 innbyggere bodde trangt i fattigslig og nedslitte boliger. Mange bodde i skur, i containere, telt og i gammeldags boliger. Legg merke til brakke til høyre i bildet. Her kunne vi kjøpe mat de første årene på femtitallet. Legg  også merke til gutten helt til høyre i korrekt sports klær.Han var ikke interessert i å flytte til Lamberseter fra et fint miljø på Kampen i Oslo. Navnet på gutten er Tedd Johansen (Urnes). Hans far har nok misfortstått besøket siden han har kledd seg til en offentlig mottagelse. Han var sjøkaptein ,og vant til  å bli mottatt av agenter fra meglerfirma og folk fra rederiet. Min bror helt til venstre i bildet er også korrekt kledd for anledningen. Vi skulle besøke den nye leiligheten på Lambertseter.




I 1951 begynte Oslo boligbyggelag (OBOS) byggingen av Norges første drabantby. Boligsituasjonen var alvorlig for mange. Oslo trengte flere nye boliger etter krigen. Lambertseter ble valgt ut som nytt boligområde. Mange av familiene som flyttet inn i nye leiligheter på Lambertseter, kom fra strøk i byen som ble omtalt som mer eller mindre slumstrøk. Det vil si at man tok «nissen med på lasset» når man flyttet. Planleggerne av drabantbyen må ha hatt kjennskap til Oslos gjengkriminalitet fra før og rett etter krigen: Omtale av bandene ble aktuelt stoff for mange aviser. Verdens Gang publiserte den 21. mars 1951 artikler om alvorlige ungdomsproblem. Voksne fra tiden etter krigen kjente nok godt til Frognerbanden, Blackie-gjengen, Vikagjengen og Bjørnsonbanden som hadde tilholdsted i Bjørnsonskogen på Abildsø nær Lambertseter. Oslopressen begynte også å omtale Lamberseter drabantby negativt. «.. Her slår vi bare en gang …» uttalte en av de unge til pressen. De sosiale problemene som var kjent blant byene innbyggere, ble ikke fjernet bare ved å flytte til et annet sted. På det meste bodde om lag 18000 personer på Lambertseter. Ikke helt ufarlig å delta i speiderarbeid på kvelden. Personlig ble jeg forsøkt knivstukken med springkniv etter et speidermøte. Jeg kom meg raskt unna situasjonen. 

NORGES SPEIDERFORBUND (NSF)

NSF er en barne- og ungdomsorganisasjon grunnlagt i 1978 ved sammenslåing av Norsk speiderguttForbund (NSF) og Norsk Speiderpikeforbund (NSPF).

NSF ble grunnlagt i 1911 og NSPF ble grunnlagt i 1921.

Ifølge opplysninger fra 2018 var om lag 19000 speidere registrert i NSF fordelt på om lag 400 lokale speidergrupper.

Speiderbevegelsen har i dag om lag 31 millioner medlemmer i 155 land.

NFS FORMÅL I 2023

«… Formålet til NSF er å utvikle mennesker til selvstendighet og til å ta aktivt ansvar i samfunnet i samsvar med verdigrunnlaget som kommer til uttrykk gjennom Speiderloven, Speiderløftet og Valgspråket …».

Valgspråk: Vær beredt – Alltid beredt.


 

SPEIDERBEVEGELSENS TILHENGERE BLE AKTIVISERT PÅ LAMBERTSETER

1.Lamberseter (KFUM) speidergruppe

Noen av foreldrene på Lambertseter forsto at noe måtte gjøres for barn og ungdom. Speidertropper ble etablert. 1.Lambertseter speider tropp (KFUM) ble opprettet av Ellef Kolberg (1914-2000) tidlig på femtitallet. Han hadde erfaring fra speiderarbeid fra 1926 som medlem av 1.Frogn. Ellef Kolberg hadde også deltatt på landsleirene i Åndalsnes og Mandal. Res.kapellan Ellef Kolberg var født på Kråkerøy i Fredrikstad.  Han var også korpssjef i Norges KFUM speider fra 1952 TIL 1958. For sin aktive speiderarbeid, ble han tildelt Norges KFUM-Speideres hederstegn i gull i 1955. 1.lambertseter KFUM speidergruppe feiret i 1974 20 års jubileum. Ellef Kolberg var gruppeleder fra 1954 til 1960. I ledelsen fra 1965 til 1968 er også Pål Gleditsch registrert ifølge heftet utgitt i jubileumsåret 1974.

Om 1.lambertseter KFUM speidergruppe skriver Ellef Kolberg i jubileumsheftet: «… Vi kan faktisk si at gruppen er like gammel som Lambertseter. Vi kom før den gamle trikken begynte å gå – ja, tenke seg til, buss til Lambertseter… »Sitat slutt.

2. Lambertseter speidertropp

I 1955 ble 2.Lamberseter speider tropp opprettet med Nils Ryen som troppsleder og Arne Haagensen som troppsassistent. Troppen hadde bare to patruljer: Haukepatruljen og Elgpatruljen. Troppen deltok på landsleiren på Voss i 1956. 

3.Lambertseter speidergruppe

Troppen ble etablert av Gunnar Sørnes (1915 -2000). En kjent speider fra 3.Lambertseter er Arne Frode Rinnan. Han hadde erfaring fra speiderarbeid på Smedstad, og han hadde deltatt på landsleieren i 1952 i Verdal. Han ble Landskjent for redning av båtflyktninger som kaptein på MS «Tampa». Arne Frode Rinnan deltok også i etableringen av troppen sammen med Gunnar Sørnes.  I en alder av 18 år bestemte han seg for et yrke til sjøs. Han forteller at han deltok i mange turer i Østmarka sammen med speiderne fra troppen. Arne Frode Rinnan var også en meget dyktig badmintonspiller i klubben «Snert». Mange speidere ble lært opp til å spille badminton av Arne Frode Rinnan. Gunnar Sørnes klarte også å skaffe en gammel livbåt fra skipet» Peter Wessel» til troppen.

Båten måtte pusses opp grundig. Kahytt ble bygd og motor ble satt inn i livbåten. Speidere fra

4.Lambertseter speidertropp deltok også i oppussing av livbåten. En annen kjent gutt fra

Marmorveien ble også engasjert i 3. Lambertseter speidertropp. Navnet var Kenneth Melchild. Også han dro til sjøs. Utdannet seg seinere som telegrafist. Rekrutteringen av speidere til 3.Lambertseter kom fra veiene Mellombølgen og Langbølgen på Lambertseter.

3.Lambertseter speidergruppe hadde ulvetropp og roverlag også. Leder for roverlaget var Harvik Dahl. Gunnar og Karin Sørnæs var med i Lambertseter Speidergilde: «En gang Speider, Alltid

Speider». Bilde Gunnar Sørnæs til høyre.


4.Lambertseter speidergruppe

Troppen ble utskilt fra 2. Lambertseter speidertropp den 17.februar 1957.Gruppeleder var Arne Haagensen (1915 -1997). Han hadde erfaring fra speiderarbeid i Oslo samt erfaring fra 2.

Lambertseter. Troppsassistenter var Erik Skarpaas og Per Kyvik. I 1957 ble Ulveflokken opprettet. Ledere for flokken var Kjersti Eide, Evelyn Haagensen, Lill Åse Johansen og Berit Steen. Fra 1968 ble flokken ledet av Torill Johansen, Gro Tangen og Lise Reenskaug. Tedd Johansen (Urnes) overtok ledelsen etter Arne Haagensen. Roverlaget ble stiftet den 9 februar 1961.Leder fra Roverlaget var Erik Skarpaas og seinere Tom Kyvik. I mer enn tretten år ble troppens foreldreforening driftet av Eriksen. Ulveflokken ble nedlagt noen år før troppen som ble formelt nedlagt den 31.desember 1977. Roverlaget ble oppløst den 19.november 1975.

MARMORVEIEN SPEIDERE-NOEN NEVNT OM MANGE GLEMT

Marmorveien må sies å være veien for speidere i 4.Lamberseter speidergruppe. I hver blokk bodde 15 familier. Marmorveien ble okkupert av barn og ungdom. Vi traff hverandre i veien. Her ble informasjon om lek og aktiviteter utvekslet.  I Marmorveien 1 bodde stifteren av troppen, Arne Haagensen, Kjell Haagensen og Ove Rohde. I Marmorveien 5 bodde Tedd Johansen (Urnes), Lill Åse

Johansen, Steve Johansen, Odd Petterson, Børge Tryving og Øyvind Søgnen. I» Marmorslottet» Marmorveien 13 -bodde Tom Kyvik, Erik Skarpaas og Tom Skarpaas. Brødrene Øyvind og Torbjørn Eriksen bodde i Marmorveien 22 også. I Marmorveien 16 bodde leder av ulveflokken Lise Reenskaug. Torvald Heiaas bodde i Marmorveien 9 – vi kunne ha nevnt flere navn også. Et bilde fra 4.Lambertseter speidertropp tatt på en av de første møtene.


5. Lambertseter speidergruppe

Gruppen ble etablert i 1962. I 1968 ble ulveflokken etablert. Gruppeleder var Harry Olsen. Leder av ulveflokken var Eva Olsen og Synnøve Thorbjørnsen. Gruppeleder Harry Olsen og leder for ulveflokken Eva Olsen bodde i Grusveien. Synnøve Thorbjørnsen bodde i Granittveien på lambertseter.

KORT OM PIONER LEDERNE FOR SPEIDERARBEID FOR GUTTER OG JENTER PÅ LAMBERTSETER

Ellef Kolberg var den første leder for 1. Lambertseter. Han var utdannet teolog og arbeidet som prest. Arne Haagensen (1915-1997) startet 4. Lambertseter. Han hadde speidererfaring fra en Oslo tropp før den annen verdenskrig. Utdannet som møbelsnekker fra Statens Kunst og Håndverkskole med svennebrev fra 1937. Etablerte eget snekkerverksted som han drev frem til han ble pensjonert. Nils Ryen vokste opp i Rakkestad. Utdannet malermester. Høsten 1954 tok han initiativ til opprettelsen av 2. Lambertseter speidertropp (NSF). Han hadde ingen erfaring med speiderarbeid men han hadde vært interessert i speiderarbeid i mange år. 3. Lambertseter speidertropp ble etablert av Gunnar Sørnes (1915-2000). Han var utdannet gartner fra Gartnerskolen Dømmesmoen i Grimstad. Han fikk politiutdannelse i Sverige under den annen verdenskrig. I 1945 deltok han i frigjøringen av Finnmark. I 1952 flyttet han til Lambertseter. Her er et bilde av Arne Haagensen til venstre i bildet og Nils Ryen til høyre i bildet.

Inger Johanne (Nanni) Kolberg deltok aktiv i etableringen av Lambertseter 1 KFUK speiderpiketropp i 1955 på lambertseter. Hun er utdannet lærer. Astrid (Grasmo) Hareide engasjerte seg også i lederarbeid for samme speidertropp.


NOEN GRUNNER TIL SPEIDER ENGASJEMENT OG POPULARITET BLANT BARN OG UNGDOM PÅ LAMBERTSETER

 

 

 

 

HAUKEPATRULJEN -TEGNESERIE FRA TRETTIÅRENE OG JULEHEFTE


«…ALLE ELLER INGEN…» var Haukepatruljens motto. Hver jul i mange år ble juleheftet om Haukepatruljen utgitt. Heftet ble første gang utgitt i 1930. Haukepatruljen var tittelen på en norsk tegneserie som fortalte om en gruppe speideres mange spennende opplevelser (Jentespeidere var ikke målet for tegneserien). Alf Fossum (1900 – 1982) skapte serien som ble meget populær blant gutter. Jens R. Nilssen var tegner til 1955.Etter 1955 overtok Jan Lunde tegnearbeidet. Tegneserien ble utgitt i tretti år.


FILMEN: « BJØRNEPATRULJEN»



Få kjenner denne filmen nå i 2023 - antar jeg?» Bjørnepatruljen» er en norsk barnefilm fra 1956. Filmen ble regissert av skuespiller Carsten Byhring som også skrev manus til filmen. Filmen hadde premiere den 24.mars 1956. Rettigheter til bruk av filmen er overtatt av Bjørne Byhring. Bildet til venstre av Bjørne Byhring.
Personlig husker jeg filmen meget godt. Filmen handler om en telttur hvor guttene blir opptatt av et innbrudd på postkontoret. Speiderne klarer å fange tyvene. 

Vi må også anta at direkte kontakt mellom ungdom på lambertseter skapte interesse for speiderarbeid. Personlig ble jeg rekruttert av nære venner som bodde i Marmorveien. Mange av guttene likte turgåing i Østmarka sammen med andre gutter. Petter Mohn fra Antenneveien skriver at han ble engasjert i speiderarbeid fordi han syntes miljøet var mer allsidig enn medlemskap i Lambertseter IF. Han var opptatt av hopping og fotballspill i Lambertseter IF. Dessuten var og er Petter Mohn opptatt av turgåing i Østmarka. Han meldte seg inn i 2.Lambertseter i 1955 og sluttet i troppen i 1962.Landsleieren på Brunlanes i 1960 husker han godt.  Robert Nilsen fra Marmorveien meldte seg inn i 1.Lambertseter. Han sluttet i en alder av 14 år. For mange andakter, var grunnen til at han sluttet. 

 

 

 

 

NORSK SPEIDERPIKEFORBUND OG LAMBERTSETER KFUK SPEIDERE PÅ LAMBERTSETER

Noen minnes noe om en aktiv ungdomstid.

Oslo 27.lambertseter speidertropp (NSPF) rekrutterte mange fra borettslaget » lambo» på lambertseter i Østerliveien. Fru Holden var meget aktiv i speiderarbeidet. Else-Margrethe Bredland og Kari Cossais minnes hyttetur og leirliv. Landsleir på Ringerike sommeren 1961, på troppstur på Lervik i Onsløy og hyttetur til Norsk speiderpikeforbund på Sandbakken. Vi ble eksperter på å bygge oppvaskstativ samt å holde vakt med øks foran teltåpningen fordi vi hørte at det var en drapsmann som hadde sluppet ut av fengsel forteller Else-Margrethe Bredland.

Else-Margrethe Bredland forteller også i et brev litt om speiderlivet som «Blåspeider»:» … Jeg var blåspeider i to til tre år fra 1960 til 1962 … patruljen vår het først Kamel. På et eller annet tidspunkt ble den delt, utbryterpatruljen kalte seg Kaktus … turer i skog og mark hørte med … fine turer med trening i bruk av kart og kompass …». Vi deltok på landsleiren på Ringerike i 1961. Hver høst var det Speiderjobben. Penger ble samlet inn til ulike for formål.

Å bli med i Blåspeidern

Av Margaret Heldor

Jeg var så heldig at jeg fikk være med i blåspeidern på Lambertseter. Jeg husker fortsatt at jeg stod og lyttet i entreen og overhørte telefonsamtalen mellom mora mi - og kanskje det var Tori Holden, meiselederen, i den andre enden. Jeg hørte mor svare i telefonen «Ja jeg kan godt være med som leder, hvis Margaret kommer inn i speider`n» . Så ble jeg til en kjøttmeis, eller tertitt som det også ble kalt, mor ble til « Perleugle», nestleder i meiseflokken og Tori var «Uglemor.»

LIVET SOM KJØTTMEIS

Jeg tror vi var 5 kjøttmeiser og ellers var det både blåmeiser, toppmeiser og stjertmeiser. Vi avla meiseløftet: «Gjør ditt beste». Den blå uniformen vår ble etter hvert dekorert med årsstjerner, og merker vi hadde tatt. Jeg tok bla strikkemerket, friidrettsmerket, skøytemerket og FN-merket. Vi hadde også et farget merke som viste hvilken meis vi var. Vi møttes ukentlig på meisemøte, hvor vi sang fra den lille meisesangboka, som vi hadde sydd bokbind til. Vi øvde på merker, og det var mye leker og spill som skulle gjøre oss til gode venner. KIMS lek, hvor du skal huske det som blir tatt bort, var en gjenganger. 

UT PÅ TUR ALDRI SUR

Vi var ofte på tur for vi lærte oss til å være mye ute uansett vær og føre. Vi reiste på overnattingstur til speiderhytta Blåhaug, som lå like ved Sandbakken i Østmarka. For å komme dit gikk vi ned til Abildsø, tok bussen til Sværsvann og gikk noen kilometer videre til fots. Vi lærte å pakke sekk, kaste med livline, tenne opp bål og lage mat til oss selv og andre. Vi gikk sporlek i skogen, og vi ble gode i morse. Vi dro også på bytur for å konkurrere med andre speidertropper.

STORSPEIDERE PÅ LEIR

Etter hvert som vi ble eldre avla vi speiderløftet og ble opptatt i storspeidern.

Høydepunktene herfra var å være på leir. Vi sydde merker på beltet vårt som viste hvor leiren hadde vært.

Jeg husker vi lagde maten ute på grua, og jeg synes det var gøy å lage møblene/stativene:  oppvaskstativ, ryggsekkstativ, soveposeluftingsstativ, mm som vi trengte.  De var laget av pinner som vi surra sammen med hyssing og tau.  Hvis vi brukte spiker, skulle vi kamuflere dem med tau. Vi ble ganske gode på knuter også.

På troppsleiren i 1962 stod følgende på menyen: Pølse på pinne, fiskekaker, lapskaus, fiskekroketter og fruktsuppe, spagetti og gelé og søndagsmiddag med joikakaker og is. Det var morsomt å gå revelje om morgenen å vekke de andre.  Fellesskapet med sang rundt leirbålet satte varige spor. 

 

Da jeg for noen år siden fant mors speidersangbok, fant jeg fram til favorittene våre, og mor og jeg sang oss sammen gjennom de gamle sangene f.eks «Se nå vårt bål i mørket er tent….» 

VERDENS TENKEDAG 22.FEBRUAR

Tenkedagsfeiringen ble grunnlagt i 1926 og er til minne om Lady og Lord Baden Powell. Begge hadde bursdag den dagen. Jeg var med på markeringen av denne dagen for noen år siden. Vi avsluttet med å stå i ring og synge «Speiderløftesangen». Den hadde jeg ikke sunget på flere tiår, men jeg oppdaget til min forundring at jeg som de andre kunne den utenat:

Speiderpike rekk meg hånden kom i søsterkjeden inn og la alltid speiderånden ://: gløde i ditt unge sinn ://:

La så kjeden aldri briste, den må vokse og bli stor.

vi det håp vil aldri miste. :// kjeden skaper fred på jord.://:

 

                                                               Hilsen fra Margaret Heldor (årgang 1951 fra Østerliveien) LAMBERTSETER 1 KFUK SPEIDERPIKETROPP

KFUK hadde fire speidertropper på Lambertseter på det meste.

Vi minnes noe av speidertiden fra Christiane Kolberg og Nanni Kolberg

Christiane Kolberg-datter av Ellef Kolberg- skriver i et brev dette om speidertiden på lambertseter: «…mine foreldre tok initiativ til å starte KFUM og KFUK Speidertropp på Lambertseter. Jeg ble patruljeassistent for Løvsprettpatruljen da jeg var 10 år. Husker best mange turer i Østmarka med bålbrenning…». 

Nanni Kolberg, alias Inger Johanne Kolberg, har sendt meg denne rapporten om speidertiden på lambertseter.

 


Lambertseter 1 KFUK-speiderpiketropp

(slik jeg husker det)

 Så langt tilbake jeg kan huske, har jeg vært med faren min, Ellef Kolberg på speiderleir om sommeren. Da jeg var 4 år hadde han startet KFUM-speidertropp på Lunner (Roa), og fra da av gledet jeg meg enormt til at jeg en gang skulle bli speider. Dra på haik, overnatte under åpen himmel, finne fram til steder ved hjelp av kart og kompass, dra på speiderleir der man innredet leirplassen med bord, stoler og kjøkkenbenk som man laget av rajer (lange, rette stokker) som man surret sammen på de mest elegante måter, bade hver dag, delta i spennende konkurranser og lage verdens morsomste leirbålunderholdning.

Da jeg ble 11 år hadde jeg endelig oppnådd aldersgrensen og ble opptatt som KFUK-speider. Samme år ble far ble utnevnt til korpssjef (dvs. landssjef for alle KFUM-speiderne) og også ansatt som småkirkeprest på Lambertseter. Det betydde at vi måtte flytte til Oslo. Far startet selvfølgelig KFUM-speiderarbeid igjen. Men ingen startet noen KFUK-tropp. Først som voksen fikk jeg vite at det allerede var en NSPF-tropp på Lambertseter.

Her bør jeg vel oppklare noe. K-en og M-en i slutten av KFUK/M stod for Kvinner og Menn. Pen i NSPF stod for piker. På 1950-tallet var det utenkelig at gutter og jenter kunne gå i samme speidertropp. Men det falt meg ikke inn at innholdet i speidingen skulle være så forskjellig. På Roa hadde jeg vært speider i 4 måneder og var relativt uvitende om hva jentespeiding var for noe. Men ikke desto mindre uhyre entusiastisk.

Min beste venninne, Bjørg Myhre Hansen, var speider på Nordstrand, og hadde også flyttet til Lambertseter. Nå ble vi enige om at vi ville begynne speiding på egen hånd. Vi var begge blitt 12 år, og min søster Christiane ti og et halvt, så hun kunne godt bli aspirant. Den 24.oktober 1955 holdt vi tre jentene stiftelsesmøte i skogholtet bak brakkekirken. Vi følte oss veldig betydningsfulle. 

Lambertseter skole var ikke ferdig bygget, så Bjørg og jeg gikk henholdsvis på Nordstrand og Bekkelaget. Men Christiane gikk på Lambertseter skole, og hun spredte det gode budskap om speider’n. Etter en uke hadde vi to fulle patruljer, alle med jenter på Christianes alder. En patruljefører skulle være minst 14 år, men Bjørg og jeg heftet oss ikke ved slike detaljer. Hun ble leder for Løvsprettpatruljen og jeg for Blåveispatruljen. Kort tid etter kom Frøydis Dokka, som også var på vår alder og hadde vært speider før, og hun ble også leder for en full patrulje på no time. Med god hjelp av våre foreldre skaffet vi oss speiderdrakter og Blåboka der det stod alt vi måtte kunne for å få tatt merker og stige i gradene. Vi hadde det gøy, selv om vi gjorde det dårlig på kretskonkurransen. Der la de stor vekt på at speiderdrakten skulle være ren og nystrøket og skoene nypusset. Det siste var umulig, for gatene på Lambertseter var fremdeles anleggsveier med mye leire og store sølepytter. Skoene våre så ut som om de hadde vært brukt i en potetåker før vi kom fram til bussen. Jeg syntes våre kretskonkurranser var kjedelige og dumme sammenlignet med speiderguttenes konkurranser.

Så en dag kom en nydelig ung dame og fortalte at hun kunne tenke seg å bli leder for oss. Hun het Turid Andersen og hadde vært patruljefører i Nordstrand 2. Med sine !7 år var hun ikke gammelt nok til å bli troppsfører, men hun var moden og dyktig, Og som hun sa: «Vi er mange som er litt for små i denne troppen.» Hun fikk tittelen troppsassistent, men fungerte som troppsfører. Ledet troppsmøtene, fikk oss patruljeførere på kurs (vi var blitt mange patruljer) og arrangerte herlige leirer sammen med Nordstrand 2. Etter noen år giftet hun seg og sluttet, men vi fikk nye troppsførere. Søstrene Dagrun og Elisabeth Hanssen, og deretter Gerda Bie Breilie, best kjent som Bia.

 Jeg ble troppsassistent da jeg ble 17. Innsettelsen skjedde på en speiderleir i Skjeberg. Det regnet grassat i noen dager. De av jentene som lå på gummimadrasser var heldige, for de kunne flyte omkring i teltet. Noen droppet pysjamas og sovepose og lå heller i badedrakten om natten. Men alle hadde tørre gummistøvler, for de sto opp-ned på støvlestativene som vi hadde laget. Bra, eller?

Dessverre vet jeg lite om hva som skjedde etter 1962. Jeg flyttet utenbys da jeg begynte på lærerskolen, og da jeg kom tilbake, fikk jeg hendene fulle med å drive ungdomsklubb ved siden av lærerjobben. Men dere vet hvordan det er: Engang speider, alltid speider.

Hvaler, den 7.januar 2023

Nanni (også kjent som Inger Johanne Kolberg)

 


Speider'n på Lambertseter på -50,-60 og70-tallet.

Jeg var med i jente-Speider'n, i Lambertseter 2, KFUK, på -60-og -70tallet. Speider'n var et utrolig godt tilbud til alle! Av andre aktiviteter som og fantes på den tiden, var det idrettslag, musikk og sangkor. Speider'n gav et tilbud til de fleste, fra de yngste til de eldste.

Nå for tiden har barn mange aktiviteter å velge mellom, og mange må reise avgårde og trenger å bli kjørt til aktivitetene. Men vi hadde tilbud i nærmiljøet, vi gikk til alle møter, og alle hadde en mulighet til å bli med.  Det kostet heller ikke mye i året å være medlem. Det var engasjerte mødre som bidro, de var med i Mødreforeninger, og bidro økonomisk.                                                                 

Vi hadde kirken som møteplass når hele troppen var samlet, på Troppsmøter , men patruljemøter hadde vi hjemme hos hverandre, og det gikk på omgang,eller hos patruljeføreren.

Speider'n var organisert i Meiser, de minste, med egne patruljer, som Blåmeis, Kjøttmeis, Toppmeispatruljen og andre. Lederen der ble kalt Meisemor. Mary Steinhagen og Lisbeth Hansen var to av lederne på den tiden. For å bli opptatt som speider, måtte en jente ha fylt 10 år, ha vært aspirant i troppen i minst 3 måneder og ha avlagt 3.gradsprøven. Det var en mengde forskjellige ting som måtte kunnes: speiderløfte, loven,valgspråk og speiderbønn, flaggreglene, sunnhetsregler,sportegn, stoppe strømper,vaske gulv, knuter, pakke ryggsekk ,nordiske flagg, og endel annet.

Alt dette stod det om i Blåboka vår. Etter 3.graden kunne vi gå videre med nye ting å lære til

2.graden og 1.graden Etterhvert ble disse gradene forandret til : Stifinnere,og de litt større var Vandrere, og de eldste var Rangere.   Patruljene hadde gjerne et dyrenavn, Hare, Maur o a.,  

Noe annet som gjorde at speidern fikk så mange medlemmer, var vel at det lå godt tilrette for friluftsliv på Lambertseter. Vi hadde områder her på Lambertseter som vi brukte, og vi hadde Østmarka like i nærheten. På søndager,da vi skulle på tur, gikk vi hjemmefra,og møttes gjerne i Skullerud-dumpa , Det kom noen ned fra Nordstrand og,da flere i troppen bodde der. Vi gikk ofte inn til Østmarkkapellet, var på gudstjeneste der, og laget bål ved Rundvann, spiste matpakke - og ofte pinnebrød og pølser på bålet. Så hadde vi gjerne en sporlek , eller natursti, i området der.                                     Ofte var vi på overnattingsturer, det kunne være til hytter i Østmarka som noen andre tropper eide,f.eks Sølvdobla, - eller på tur til Nordtangen, ved Jarenvannet på Hadeland. Dit kjørte vi tog, Gjøvikbanen, og det var opprettet en egen stasjon der med stopp når det var speidere med toget. Vi dro lørdag etter skolen, og hjem igjen søndag.

Årets høydepunkt var alltid en leir om sommeren. Vi overnattet i telt, og det var ganske primitivt på mange måter. Vi laget et ildsted til matlaging,og all maten ble tilberedt på bålet. Kjelene ble utenpå smurt inn med fast Grønnsåpe, så det skulle bli lettere å få skrubbet bort all soten når leiren var ferdig. Når oppvaskvannet skulle slåes ut, hadde vi det i en Fettfelle som vi hadde laget ved å grave ut et hull i bakken, legge en rist oppå og så strå og gress oppå der som skulle samle opp fettet i vannet. Alt søppel ble brent.  Til leiren hadde vi med en stor trekasse, Kjøkkenkassa, hvor alt kjøkkenutstyr var samlet.

Avslutning på dagen var alltid leirbål med mye sang og underholdning. Vi hadde jo egne sangbøker som vi alltid sang mye fra. For å holde varmen, hadde de eldste på seg Leirkapper, en striekappe med annet stoff sydd inni.,  

Rangerne, dro noen ganger til en Internasjonal hytte i Sveits, i Adelboden , : Our Chalet, eller Charleen, hvor det var et flott turterreng blant høye fjell.

Flere ganger var noen med på Landsleir i Danmark. Vi syklet nedover – først til Fredrikstad, så båten til Fredrikshavn, og videre sykling nedover i Danmark til Sjælland, vel 36 mil- uten gir på sykkelen, og med stor oppakning! Litt strevsomt, med mye vind og motbakker, men mange opplevelser rikere! Etter leirene fikk vi små merker i metall som vi sydde på speiderbeltet.  

For at vi skulle utvikle våre ferdigheter, hadde vi Ferdighetsmerker som vi tok,-som hustellmerket,strikkemerket,svømmemerket, skimerket,skøytemerket,førstehjelpsmerket og mye mye mer. Da vi hadde klart kravene, fikk vi et tøymerke som vi sydde på drakten.

Vi startet alle møtene med en andakt, som patruljeføreren eller troppsføreren holdt.              

Avslutning på alle møter var speidersangen og speiderbønn hvor vi sto i ring.                                

Og tilslutt sa patruljeføreren eller troppsføreren, Mottoet:                                                               Vær beredt, og alle svarte med valgspråket : Alltid beredt!

Vi lærte tidlig å ta ansvar i Speider'n. Vi ble satt til å lede små enheter, og være med å forberede forskjellige ting. Det gjorde at vi vokste med oppgavene. Jeg har tenkt litt på det. For på den tiden var det rene jente- og gutteklasser på skolen. I speidern var vi også bare jenter. Her måtte jentene både lede og ta ansvar, og det ble en naturlig del for jentene,- som vi hadde veldig godt av. Ellers kom man gjerne i konkurranse med guttene, hvis de var tilstede. 

Hver høst deltok speiderne i hele landet i Speiderjobben, det var en uke hvor vi gikk hjem til folk og spurte om de hadde en jobb til oss. Det kunne være husarbeid, handling og hagearbeid, eller hva som helst. Vi hadde en minstepris for timen, jeg fant tilbake at den var 3 kr rundt 1970, og pengene gikk til et eller annet hjelpearbeid. En gang ble det bidratt til at det kom en ny Redningsskøyte som het Speidern. Jeg kan huske at vi et år hadde et opptog på Lambertseter for å reklamere for Speiderjobben – vi kledde oss ut i forskjellig kostymer, og gikk med plakater om hva vi kunne tenke oss å jobbe med,(barnepass, matlaging etc) i et langt tog ned mot senteret. 

Lambertseter 1 KFUK ble startet av Nanny og Christiane Kolberg og Bjørg Myhre i 1955.         NSF-jentespeiderne,Blåspeiderne, hadde da allerede en tropp på Lambertseter.

 

Etterhvert ble det ganske mange medlemmer i Lambertseter 1, så det gikk en meiseflokk på 16

jenter herfra over til en ny tropp, som ble til Lambertseter 2.                                                                    Disse hadde første speidermøte 11.sept.1957, og leder var Lisbeth Hansen.                                    Etterhvert ble Astrid og Else Grasmo ledere. Om starten av 2'ern står det omtalt i Nordstrand Blad i oktober 1957, og i menighetsbladet mai/juni 1958.

Guttene hadde da allerede holdt på en stund, og hadde 4 tropper.                                                              

Senere ble det startet både Lambertseter 3 og 4, så vi var mange speidere her.                                       

Vi var tilsluttet Bunnefjord krets. Foruten oss her, var det i kretsen med speidere fra Bekkelaget, Nordstrand, Enebakk Ski Bøler Langhus og Nesodden. Vi hadde kretskonkurranser og konkurrerte om hvilken tropp som var best.

 

 

På 1970-tallet ble det samarbeid med guttespeiderne, og Bøvelstad ved Børtervann i Østmarka (en

nedlagt husmannsplass), ble på dugnad satt i stand til å bli speiderhytte for speiderne på Lambertseter.  Da den nye kirken ble innviet i 1966, stod alle speiderne i fin parade fra gamlekirken til den nye kirken.

Jeg tenker tilbake med glede på mange fine år i speider'n. Vi lærte masse, lærte å ta ansvar og ta hensyn til hverandre, og fikk oppleve mange fine turer. Og det er mye takket være noen ildsjeler i de 4 troppene. Det er farlig å nevne noen få, for det var så mange av dem, men jeg vil trekke frem de jeg kjente mest til Nanny Kolberg og Astrid Grasmo. Og Gerda Bie Breilie, Bia, som også hadde en jobb i menigheten, var med som både troppsleder og Kretsleder.  

 

 

 

Grethe P Simonsen

Oktober, 2022


NORSK SPEIDERMUSEUM I OSLO


Viktig melding til alle dere som har bilder eller rapporter fra speidervirksomheten på lambertseter. Lever alt stoff til Norsk Speidermuseum i Oslo. Speidermuseet har kontor i Storgata 3(4 etg)  i Oslo.

 



 

TAKKER – VI TAKKER DE GLEMTE SPEIDERNE

« …de få glemte som gjorde så mye for så mange…»

En siste takk til alle som har kontaktet meg eller svart på både skriftlig om muntlig henvendelse om speiding på Lambertseter. Tusen takk. Jeg vet at mange måtte bruke mye tid på å finne tilbake til tidligere aktiviteter om speiding i drabantbyen. Utmerket innsats som må styrkes i tiden fremover. Vi savner mye fra mange av troppene. Et standard svar er følgende: Husker ikke så mye lenger om disse viktige årene. Bilder har blitt kastet eller glemt. Rapporter fra troppsleder har forsvunnet. Likevel har jeg mottatt personlige rapporter om speidingen hvor egne erfaringer dominerer innholdet. Utmerket, spennende og friske rapporter til glede for mange. Vi får et innblikk i livet i troppene. Noen navn må nevnes i denne forbindelse. En spesiell takk til disse personene: Inger Johanne Kolberg, Christiane Kolberg, Tom Kyvik, Kjell Haagensen, Petter Mohn, Arne Frode Rinnan, Else-Margrethe

Bredland, Kari Cossais, Arne Sørnæs, Pål Gleditsch, Ove Rohde, Margrete Heldor, Robert Nilsen, Grethe Prøitz Simonsen, Eirik Lind, Bjørn Hareide og Astrid Hareide Tusen takke all sammen, og en takk til Lambertseter Historieforening


 

 


No comments: