TIDSVITNET GLEMTE INFORMASJONSPLIKTEN ?

Oluf Reed Olsen – et tidsvitne om panikkdagen i Oslo

Året er 1940. Datoen den 10.april 1940 husker mange som opplevde dagen. I flere norske byer brøt det ut panikk. Et rykte var i omløp blant folk: Britiske fly skulle bombe byene. I Oslo er noen aktive motstandsgrupper i arbeid denne dagen utenat gruppene kjenner til hverandre. Verken den tyske militære ledelsen, britiske militære eller byens politimester, kunne gi en fornuftig forklaring på ryktene. Noen aktive personer la litt mer merke til hendelsene enn andre. Oluf Reed Olsen var en av de som forsto litt av hendelsene. En annen person som også kjente til årsaken til panikken var Asbjørn (Osvald) Sunde.

La oss konsentrere oss om ORO som tidsvitne først. ORO hadde frivillig påtatt seg arbeid som britisk agent i 1940. Han hadde ingen militær opplæring verken som soldat, agent eller spion. En vanlig amatør innen faget spionasje og agentvirksomhet for en fremmed nasjon. ORO hadde egen motorsykkel til disposisjon. Den 10.april er han på jobb for den britiske etterretningstjenesten i Oslo. Et meget dristig og farlig arbeid. På Sørenga i Oslo oppbevares flybensin som skal sendes til Gardermoen. ORO fikk i oppdrag å hindre bruk av flybensinen. Fire tankvogner skulle han sette fyr på. ORO bruker egen motorsykkel. Han møter på Sørenga en lastebil hvor to menn sitter inne i bilen og to menn står på bilens stigbrett. Meldingen som blir gitt av mennene til bryggearbeiderne, er at alle må forlate byen. Britene skal bombe Oslo.

GLEMTE INFORMASJON I 1945?

I BOKA: «VI KOMMER IGJEN» utgitt i 1945 tar ORO ikke med denne viktige informasjonen- dessverre. ORO trodde at britene var ansvarlig for panikken blant folk. Vi vet ikke om ORO lyttet regelmessig på BBC sendingene i 1940? Vi må ta for gitt at den britiske etterretningstjenesten lyttet til sendingen fra BBC. I en tale oppfordrer J.H. Marshall-Cornwall til sabotasje for å hindre den tyske fremrykkingen.

ASBJØRN(OSVALD) SUNDE-LEDER AV WOLLWEBER GRUPPEN

Wollweber-gruppen var en hemmelig NKVD-styrt gruppe med skipssabotasje av tyske skip og skip på vei til Nazi-Tyskland. Ernst Wollweber var tidligere leder av Oslo gruppen. Arbeidet ble overført til Asbjørn Sunde. NKVD var organisert av sovjetiske statssikkerhetstjenesten. NKVD var en forløper til KGB. Medlemmer av gruppen mente at folk måtte komme seg ut av byen samt at norske soldater kunne finne frem til avtalte steder for militær motstand. Uten noen kontakt har to grupper oppfattet situasjonen korrekt: Den britiske etterretningstjenesten og den sovjetstyrte «Wollweber-gruppen».

Resultatet av spredningen av falske rykter ble meget effektiv. Panikkdagen er beskrevet i flere bøker uten en forklaring på hvem som var ansvarlig for ryktene. Ingen oppklarende opplysninger om hvem som var ansvarlig for aksjonen ble gitt i disse bøkene: «Norsk Krigsleksikon 1940-45», 1995, eller i Bjørn Bjørnsens bok utgitt i 1977: « Det utrolige døgnet «.

PANIKKDAGEN: ÅRSAK OG MÅL MED AKSJONEN

Panikkdagen den 10.april 1940 har vært et emne for forskere i en årrekke. Ingen ville ta ansvaret for aksjonen denne spesielle dagen. Oppklaringen om aksjon ble avklart i 1990 i forbindelse med Ernest Wollwebers memoarer: «Lebernerinnerungen/Livserindringer(upublisert). I Lars Borgersruds bok med tittelen: «Nødvendig innsats», 2015, avslører forfatteren hemmeligheten omkring aksjonene den 10.april 1940. Ernst Wollweber skriver i sin bok dette om aksjonen: « … Med en gang etter besettelsen forsøkte den fascistiske ledelsen (i Oslo) å forhindre at Kong Haakons mobiliseringsordre ble effektiv i byene. Man måtte altså bryte igjennom den militære ringen rundt Oslo…vi skaffet en høytalerbil .Denne kjørte på okkupasjonens andre eller tredje dag og det var bare mulig fordi fienden ble fullstendig overrumplet…rundt i gatene og opplyste følgene: klokken 08.00 …. Vil det engelske flyvåpen bombe Oslo. Befolkningen blir anmodet om øyeblikkelig å forlate byen…».Sitat slutt.

ORO får innsikt i en hemmelig aksjon som han trodde var et resultat av egne oppdragsgivere i Oslo. Han glemmer eller bevist utelater å opplyse om saken fordi han var på et ulovlig oppdrag av Section D i britisk etterretningstjeneste. Dersom de tyske styrkene hadde trukket seg ut av striden etter forhandlinger med regjeringen, ville OROs illegale arbeid for britene blitt vurdert som spionasje for en fremmed makt. Slik ble det ikke. ORO ble landskjent for egen innsats for landets frihet. I Imperial War Museum i London har hans utsyr fra krigens dager blitt ustilt for publikum.

To bilder fra utstillingen i IWM museet i London hvor OROs utstyr og utmerkelser er stilt ut for publikum. Bildene er tatt av Tom Kyvik.

Tedd Urnes

16.01.2022. Ajourført med nye bilder 20.07.2022

 

 

 

 

 

ORO:1945

OLUF REED OLSEN -RAPPORT FRA 1940

« … Gamle bøker er som vin- de blir bedre med årene …». Fordi jeg fortsatt i 2022 opprettholder en aktiv interesse for kreativ gjenbruk av gamle spillefilmer, lydbåndopptak, radio program og fjernsynsprogram, ble min interesse for Oluf Reed Olsen vekket etter gjensyn av hans film:» Contact « .Han har brukt filmopptak fra politiske og militære hendelser aktivt. I hans film basert på egne opplevelser, rekonstruerer han ikke alle scenene. Filmopptakene viser opptak fra den tyske invasjonen av Norge tatt mens hendelsene fant sted.

GLEMT GAMMEL BOK I EGET BIBLIOTEK

En gammel og slitt bok ble funnet i eget bibliotek mens jeg letter etter informasjon om Oluf Reed Olsen. Boken var slitt, godt bruk men ikke av meg -dessverre. Tittelen på boka er : « Vi kommer igjen. En norsk flygers beretning «. Boka ble utgitt i 1945. Fordi jeg var født i 1944 kunne jeg altså ikke ha lest boka. Greit med en forklaring på hvorfor en bok i eget bibliotek ikke hadde blitt lest. Boka ble lest raskt etter oppdagelsen av krigsrapporten fra Oluf Reed Olsen. Utgitt i 1945 og lest i 2021.La oss ta en beskjeden evaluering av boka. I 1945 kostet boka kr.17.47. Antall sider er 227 med fotografier. Utgitt av Erik Qvist (H.C. Qvist). Trykt hos firmaet:» Stranberg & Co. Boktrykkeri As «. I motsetning til dagens bøker som trykkes enten i Estland, Latvia eller Litauen, så har trykkingen foregått i Norge. Den kjente norske forfatteren Nordahl Grieg er ikke glemt av forfatteren. Nordahl Griegs dikt « 17.mai 1940» siteres. Boka er tilegnet forfatterens avdøde venn Kåre Moe. Han omkom under en flyøvelse i Canada. Litt merkelig er forfatterens valg av person nummer to som boka tilegnes: Hans mor alene. Morens navn er Bergljot Halvorsen (1892 – 1996).

OLE REISTAD

Den kjente flygeren og offiseren Ole Reistad har bidratt i boka med et innlegg med tittelen: « Norsk ungdom i hardt vær «. Innlegget er skrevet den 4.oktober 1945 på Bardufoss hvor Ole Reistad ble stasjonert etter krigen.

BOKAS HANDLING

Året er 1940. Norge ble invadert av Nazi-Tyskland. Forvirring er stor blant landets politikere og militære ledere. Oluf Reed Olsen har ingen militær trening eller utdannelse. Utdannet til sivilflyger uten militær flyger kompetanse. Likevel vil han delta aktivt i kampen. I 1940 er det ikke den norske militære ledelsen som vekker hans innsatsiver. Han blir engasjert av den britiske etterretningstjenesten som arbeider helt ulovlig i Norge med aktiv spionasje. ORO blir britisk spion!

OPPGAVER

De britiske agentene i Oslo har forstått noe meget viktig: Stans av forsyninger til de tyske styrkene er nødvendig. Broer som kan bli brukt av tyskerne, må sprenges. Agent ORO får i oppdrag å sprenge Lysaker broen. Sammen med brødrene Kåre og Leif Moe klarer de delvis å ødelegge broen. ORO blir pålagt flere farlige oppdrag som han utfører sammen med kameraten Kåre Moe. De blir tatt men klarer å rømme. Deretter følger rapport om flukt i båt til England, opplevelse av bombing av London, flyopplæring i Canada og om aktiv tjeneste som flyger stasjonert på Island. ORO har også viet mye plass til miljøskildringer, detaljer om livet i Canada og på Island. Spennende lesing om hvordan ORO opplevde livet som flyktning og som aktiv flyger samt hvordan vanlig folk opplevde krigen.

Noen bilder fra Imperial War Museum i London hvor Oluf  Reed Olsens utstyr og medaljer fra krigen er stilt ut for publikum. Bildene er tatt av Tom Kyvik.

LITT OM SPRÅKBRUKEN, FEIL OG ORDVALG I BOKA I 1945

Noen ord og uttrykk som var mer vanlig i 1945 enn i 2022

-kvinner, jenter eller damer omtales som « …det svake kjønn…»

-Navn på aktuelle militære leder blir ikke omtalt med navn men som « sjefen»

-Han nevner ikke en aktiv hjelper med navn men bruker hans yrkesbetegnelse « tannlegen».

-Ifølge opplysninger fra Statistisk sentralbyrå ble ikke 65.000 tyskere drept under hele felttoget.

-Norge mistet om lag 2000 mann under felttoget

-Den britiske agenten kalles bare « kapteinen»

- Andre ord som brukes: «… frøkentyper…», « … mer eller mindre løse fugler..», «…Islands dårligere klasse…», og  «…gamle marine flygere…».

OM OLUF REED OLSEN

Han ble 8.juli 1918 og døde 14.oktober 2002.Kjent etter krigen som norsk flyger, motstandsmann, forfatter og som aktiv i speiderbevegelsen. Etter krigen arbeidet han i Forsvaret og som sjef for flyavdelingen i DNL- forløperen til SAS. Han var også inspektør i Norsk Brændselolje. Selvstendig næringsdrivende med agentur for utstyr til handelsflåten ble også et område han jobbet med.

GAMLE BØKER MÅ IKKE BLI BRENT – ERFARING FRA SØK I EGET BIBLIOTEK

Boken anbefales lest fordi vi får en rapport skrevet rett etter krigen. Spennende lesing om en mann som overlever tross livstruende opplevelser og oppgaver.

Tedd Urnes

13.01.2022. Ajourført med to bilder den 20.07.2022

Oluf Reed Olsen: Vi kommer igjen. En norsk flygers beretning. Erik Qvist (H.C. Qvist). Oslo 1945. 227s.

 

 

 

 

 

 

ØYEBLIKK FOR EVIGHETEN

Av Kjersti Anfinnsen

«…She feels so lonely in her saddle since her horse died…»

Bokens budskap og innhold treffer oss som vet at en alder på åtti er like i nærheten. Hovedpersonen i boka er den pensjonerte hjertekirurgen Birgitte Solheim. Gradvis opplever leseren hennes problem med alderen og kroppens svekkelse. «… She feels so lonely in her saddle since her horse died…» kan være den melding hun vil sende ut til alle fordi det kroppslige forfallet merkes. Hjertekirurgen er samboer med kjæresten og arkitekten Javier. Han blir mer og mer fjern for denne verden. Små glimt av samlivet mellom personene forteller oss at slutten er nær – « … lonely in the saddle …» fordi kontakten mellom personene forsvinner. Innholdet treffer oss alle som er i den alder hvor vi vet at et forfall vil måtte komme. Birgitte Solheims sorg, tap, savn, ensomhet og bitterhet reflekteres med ro og verdighet. Hun vet hva som skal skje. Hun er klar over egen situasjon.

«…Tiden gir og fratar oss verden i en og samme bevegelse…» sitat fra Simone de Beauvoir, Alderdommen.

Forfatteren har klart å meddele oss alle en melding om alderdommen som mange vil oppleve. Intens skildring av de små og store behov som kan bli et problem for personer. Hjelp til å stelle seg kreves. Daglig livets krevende oppgaver må ordnes av hjelpere. Minner fra barndom og fra et langt liv kommer tilbake som viktige opplevelser.

«…Snart er alt over, og da håper jeg slutten kommer som en stille stund hvor jeg slukner, så umerkelig at det kan kalles kjærtegn…». Sitat slutt.

Romanen er beskjeden med hensyn til antall sider og ord. I alt 108 sider med setninger og ord som treffer leseren kraftig. En bok du må lese i ro med oppmerksomhet rettet mot valgte ord og formuleringer.

Tedd Urnes

Kjersti Anfinnsen: Øyeblikk for evigheten.Roman. Kolon Forlag.2021.

 

 

 

 

 

 

               

OM 1940 OG DEN TYSKE OKKUPASJONEN AV NORGE

« UNDER KRIGEN.VI MÅ IKKE FALLE «, er tittelen på Ingar Sletten Kolloens bok om de dramatiske begivenhetene som fant sted i Norge i 1940. Nazi-Tyskland angriper Norge. Et overraskende militært angrep på landet. I et Etterord i boka skriver forfatteren litt om hensikten med arbeidet om 1940: « …Jeg har forsøkt å skrive en bok om krigstiden som forhåpentlig vil interessere både de som kan mye, og vil vite mer, og lesere som har vært lite borti krigslitteratur…». Kort referert til forfatterens hensikt med verket som omfatter 493 sider inkludert noter, litteratur, personregister og stedsregister. Et meget omfattende arbeid har blitt uført.

NOEN GENERELLE VURDERINGER OM BOKEN

Til tross for personlige interesser om året 1940, stilte jeg meg litt tvilende til å gi meg i kast med lesing av 493 sider om Norge, om året 1940 og om de tragiske politiske og militære hendelsene atter engang? Uansett mine mange motforestillinger til bruk av flere dagers lesing, så ble fristelsen for stor: Vi blir nok ikke ferdig med 1940 i år heller. Før jeg begynte med lesingen skrev jeg ned noen kritiske spørsmål til forfatterens behandling av emnet:

-Kan vi lære noe nytt om de politiske og militære avgjørelsene som ble tatt i 1940?

-Noen stikkord som er viktig i en vurdering av innholdet: Om de politiske sviktende meldingene og militære avgjørelsen som tatt i 1940. Vil forfatteren navngi offentlig de personene som aktiv bidro til det totale militære nederlaget? Om svik på det personlig planet, politisk og militært svik, og om folks engasjement i striden?

-Viktig å vurdere kildene som er tatt med i boka. Har forfatteren vurdert de mange radio og fjernsynsprogram som har blitt produsert?

-Om utvalget om profilerte personer som har bidratt til offentlig informasjon om 1940?

OM BOKAS OFFENTLIGE PRESENTASJON AV INNHOLDET

«…Vi følger bekymrede politikere, diplomater, og vanlige folk før krigsutbruddet. Etter den tyske invasjonen møter vi unggutter som måtte drepe eller bli drept, kvinner som stelte sårede under bomberegnet og familier som mistet absolutt alt. Vi kommer tett på spillet i kulissene under kongens og regjeringens flukt. Og vi blir kjent med de som sviktet da det gjaldt som mest…» Sitat slutt.

LITT OM INNHOLDET OG PRESENTASJONEN AV KRIGEN

Teksten er lettlest. Ingen bør være redd for å møte omfattende fremmedord og kompliserte formuleringer hvor du må fritt tolke teksten. Spennende lesing om den dramatiske flukten til regjeringen og kongefamilien. Det holdt på å gå galt flere ganger. Fordi verken regjeringen eller kongen ønsket å overgi landet til de tyske okkupantene og de norske kuppmakerne, ble de forsøkt drept mer enn en gang. Flere norske soldater måtte ofre seg i striden. Altså: Spennende og realistisk historierapport om en krisetid for landet. Mye om svik og personlig innsats til støtte for de tyske styrkene og de høyreradikal norske støttegruppene skildres på en levende måte. Vi er tilbake i 1940 med problemene tett på kroppene.

«… JE GIR ME ITTE FØR DET NORSKE FLAGGET VAIER I BERLIN…»: Meldingen ble gitt av en kampglad soldat fra Odalen som deltok i kampene nær Kongsvinger festning. Han fikk melding om den tyske fremrykkingen av offiseren men han nektet å godta meldingen. Historien har blitt fortalt mange ganger av en soldat som deltok. Det fantes en klar vilje til aktivt å delta i striden blant mange vanlige soldater med dårlig militær opplæring med dårlig opplæring: « ..Je gir me itte..»

OM VALG AV KILDER OG HENDELSER

Dersom stoffet er helt nytt for leseren vil en kritisk reaksjon neppe finne sted. Likevel er det påkrevet å peke på noe valgte hendelser hvor opplysningene er i teksten er begrenset. Utfyllende opplysninger om hendelsen kan finnes i notene men de burde ha vært tatt med i hovedteksten. La meg nevne en kjent sak som har fått mye omtale etter krigen: Om Oluf Reed Olsens aksjon nær Oslo i 1940. Han var britiske agent. Stedet var Lysaker bro.Oluf Reed Olsen og to venner sprenger broa ved Lysaker.  Oluf Reed Olsens aksjon ble utført etter beskjed fra britiske agenter og ikke norske offiserer!

I personregistret er heller ikke Oluf Reed Olsen tatt med. Etter krigen ble han meget kjent på grunn av bøker og film om egne opplevelser fra krigen.

De aktive britiske agentene og spionene i Norge blir omtalt uten kritiske kommentarer. Noen av dem samarbeider med general Otto Ruge også under felttoget.

Et savn er også en mer kritisk vurdering av den offisielle historien om « Frontsøstrene «.  Eirik Gripp Bays Masteroppgave i historie fra Universitet i Oslo 2014 med tittel: « Historien om frontsøstrene. De norske frontsøstrenes historie i et nytt lys «, kunne ha gitt leseren et mer nyansert bilde av Røde Kors søstrenes virksomhet i aktiv støtte til de tyske styrkene.

 

SAVN AV OPPLYSNINGER OM HVA NOEN PERSONER GJORDE ELLER MENTE I 1940

Hvorfor er ikke Jens Christian Hauge og Gunnar Sønstebys innsats i 1940 tatt med i valget av personer som har dominert historieskriving etter krigen? Hva mente Einar Gerhardsen om samarbeidet med okkupasjonsmakten i 1940 og hvorfor blir hans aktivitet begrenset til hans behov for å spise seg mett? Ingen overraskelse at krigshelten Max Manus nevnes i forbindelse med kampene nær Kongsvinger festing hvor odølingen nektet å gi seg med den kjente meldingen: «..Je gir me itte før det norske flagget vaier i Berlin..». Hva med Haakons Lies aktivitet i 1940?Hva  gjorde han i slaget ved Midtskogen som han omtaler i boka :" Krigstid 1940-1945".Hvorfor nevnes ikke Willy Brandt som skrev to bøker om krigen samt en selvbiografi om egne opplevelser?

Flere av de personene som hadde valgt å støtte den tyske okkupasjonen allerede i 1940, blir også fremhevet i boka. Vi kjenner mange av navnene.

OM ÅRSAKENE TIL NEDERLAGET I 1940

Boka tar grundig for seg de mange feilvurderinger som ble begått før invasjonen, under kampene og etter opphør av strid i landet. Mye er allerede meget godt dokumentert. Likevel blir regjeringens og kongens avgjørelser i krisesituasjonen beskrevet på en grei og saklig måte. De handlet ut fra de fullmakter og oppgaver som de formelt var pålagt av den norske befolkningen. De holdt på å gi opp mange ganger. Den tyske brutaliteten skapte mer motstand enn forventet.  Vidkun Quislings krav om å styre landet skapte heller ingen positiv holdning til de tyske okkupantene.

OM KRIGEN ETTER NEDERLAGET I 1940 – FORTSATT KRIG?

Mange i Norge mente at krigen skulle avsluttes. Landet må samarbeide med Tyskland uansett den politiske ledelse i landet mente mange. I denne saken tar ikke forfatteren noen hensyn til personvern eller forsøk på å beskytte de som sviktet. Regjeringen og kongen i London gav klar melding til det norske folk om at krigen fortsetter etter det militære nederlaget i 1940. Vurdert nøkternt i 2022 er avgjørelsen om fortsatt kamp for landets frihet en modig avgjørelse.

Krigen hadde egentlig begynt før 1940 for Norge. Norske skip med last til England ble senket av tyske krigsfartøy for invasjonen i landet. Fra 1.september 1939 til 9.april 1940 ble 58 skip senket som følge av krigshandlinger. Norge ønsket å unngå deltagelse i krigen. Forgjeves. Den norske nøytralitetspolitikken var ikke realistisk fordi landet kunne ikke markere egen politikk overfor hverken England eller Tyskland. Vi ville handle med de land vi ville -uansett. Forfatteren tar heller ikke med i vurderingen av sabotasje mot tyske skip med last til Tyskland fra Norge utført av « Wollweber-gruppen» styrt fra Sovjetunionen. Norske sjømenn var krigsseilere før krigen ble offisielt erklært.

Ernest Wollweber var tysk kommunist og leder av « Wollweber-gruppen». Organisasjonens oppgave var å ramme tyske skip med forsyninger til Tyskland.

Den Sovjetstyrte gruppens norske avdeling kalt « Wollweber-gruppen» blir heller ikke omtalt i boka. «Panikkdagen» den 10.april 1940 ble organisert av Asbjørn »Osvald» Sundes aksjonsgruppe.

KONKLUSJON

For de av leserne som kjenner fagområdet godt, vil jeg anbefale min egen lesemetode: Vurder alle navnene i person registret grundig. Hvem er tatt med i registret og hvem burde ha vært nevnt. Viktig å lese grundig alle notatene fordi her føres opp mer informasjon om aktuelle saker som tas med i hovedteksten.

Et aktuelt spørsmål som mange stiller seg er: Hvorfor klarte vi ikke å kaste ut de svake tyske styrkene på et tidlig tidspunkt? Det norske forsvaret var ikke så svakt som mange vil hevde. Landet var delt inn i soner hvor ansvaret var fordelt. Vi kunne ha mobilisert tidligere fordi landet ble truet av både Tyskland og England. Den av folkets valgte regjering var ikke kvalifisert til å mestre de mange og nye konfliktene med hensyn til handel, skipsfart og næringsinteresser. Den militære ledelsen sviktet uansett om landet mobiliserte for seint. Melding om tyske båter til Norge ble ikke tatt alvorlig av utenriksministeren. Norge var egentlig advart om den tyske invasjonen men få trodde på fakta.

Hva med bruk av andre kilder enn skrevne tekster? I søk etter aktiv bruk  av NRKs omfattende historiearkiv for radio og fjernsynsarkivet for sendte fjernsynsprogram, finner jeg bare to tilfeller av gjenbruk?

Hva skulle regjeringen ha utført før det tyske angrepet i 1940?

-Britiske og tyske agenter i Norge skulle ha vært grundig vurdert med utgangspunkt i landenes krav overfor det nøytrale Norge? Britene hadde et omfattende spionnett i landet

-Marinen skulle ha vært styrket både materielt og med en ny admiral

-De nye amerikanske jagerflyene skulle ha vært klargjort i tide og ikke ligge på lager på Kjeller flyplass nær Oslo

-Kystfortene skulle ha vært aktivisert bedre

-Partiet Nasjonal Samling skulle ha vært grundig kartlagt samt Quislings kontakter med Tyskland

-Forsøk med militær aksjon fra England skulle bli besvart militært uten at landet kom i krig med England

-Malmtransport til både England og Tyskland skulle foregå i internasjonalt farvann og ikke beskyttet av norske marinebåter

Mange vil nok kunne føye til flere poster.

 

Ingar Sletten Kolloen: UNDER KRIGEN Vi må ikke falle. Gyldendal Norske Forlag AS. Oslo 2019.