OM 1940 OG DEN TYSKE OKKUPASJONEN AV NORGE

« UNDER KRIGEN.VI MÅ IKKE FALLE «, er tittelen på Ingar Sletten Kolloens bok om de dramatiske begivenhetene som fant sted i Norge i 1940. Nazi-Tyskland angriper Norge. Et overraskende militært angrep på landet. I et Etterord i boka skriver forfatteren litt om hensikten med arbeidet om 1940: « …Jeg har forsøkt å skrive en bok om krigstiden som forhåpentlig vil interessere både de som kan mye, og vil vite mer, og lesere som har vært lite borti krigslitteratur…». Kort referert til forfatterens hensikt med verket som omfatter 493 sider inkludert noter, litteratur, personregister og stedsregister. Et meget omfattende arbeid har blitt uført.

NOEN GENERELLE VURDERINGER OM BOKEN

Til tross for personlige interesser om året 1940, stilte jeg meg litt tvilende til å gi meg i kast med lesing av 493 sider om Norge, om året 1940 og om de tragiske politiske og militære hendelsene atter engang? Uansett mine mange motforestillinger til bruk av flere dagers lesing, så ble fristelsen for stor: Vi blir nok ikke ferdig med 1940 i år heller. Før jeg begynte med lesingen skrev jeg ned noen kritiske spørsmål til forfatterens behandling av emnet:

-Kan vi lære noe nytt om de politiske og militære avgjørelsene som ble tatt i 1940?

-Noen stikkord som er viktig i en vurdering av innholdet: Om de politiske sviktende meldingene og militære avgjørelsen som tatt i 1940. Vil forfatteren navngi offentlig de personene som aktiv bidro til det totale militære nederlaget? Om svik på det personlig planet, politisk og militært svik, og om folks engasjement i striden?

-Viktig å vurdere kildene som er tatt med i boka. Har forfatteren vurdert de mange radio og fjernsynsprogram som har blitt produsert?

-Om utvalget om profilerte personer som har bidratt til offentlig informasjon om 1940?

OM BOKAS OFFENTLIGE PRESENTASJON AV INNHOLDET

«…Vi følger bekymrede politikere, diplomater, og vanlige folk før krigsutbruddet. Etter den tyske invasjonen møter vi unggutter som måtte drepe eller bli drept, kvinner som stelte sårede under bomberegnet og familier som mistet absolutt alt. Vi kommer tett på spillet i kulissene under kongens og regjeringens flukt. Og vi blir kjent med de som sviktet da det gjaldt som mest…» Sitat slutt.

LITT OM INNHOLDET OG PRESENTASJONEN AV KRIGEN

Teksten er lettlest. Ingen bør være redd for å møte omfattende fremmedord og kompliserte formuleringer hvor du må fritt tolke teksten. Spennende lesing om den dramatiske flukten til regjeringen og kongefamilien. Det holdt på å gå galt flere ganger. Fordi verken regjeringen eller kongen ønsket å overgi landet til de tyske okkupantene og de norske kuppmakerne, ble de forsøkt drept mer enn en gang. Flere norske soldater måtte ofre seg i striden. Altså: Spennende og realistisk historierapport om en krisetid for landet. Mye om svik og personlig innsats til støtte for de tyske styrkene og de høyreradikal norske støttegruppene skildres på en levende måte. Vi er tilbake i 1940 med problemene tett på kroppene.

«… JE GIR ME ITTE FØR DET NORSKE FLAGGET VAIER I BERLIN…»: Meldingen ble gitt av en kampglad soldat fra Odalen som deltok i kampene nær Kongsvinger festning. Han fikk melding om den tyske fremrykkingen av offiseren men han nektet å godta meldingen. Historien har blitt fortalt mange ganger av en soldat som deltok. Det fantes en klar vilje til aktivt å delta i striden blant mange vanlige soldater med dårlig militær opplæring med dårlig opplæring: « ..Je gir me itte..»

OM VALG AV KILDER OG HENDELSER

Dersom stoffet er helt nytt for leseren vil en kritisk reaksjon neppe finne sted. Likevel er det påkrevet å peke på noe valgte hendelser hvor opplysningene er i teksten er begrenset. Utfyllende opplysninger om hendelsen kan finnes i notene men de burde ha vært tatt med i hovedteksten. La meg nevne en kjent sak som har fått mye omtale etter krigen: Om Oluf Reed Olsens aksjon nær Oslo i 1940. Han var britiske agent. Stedet var Lysaker bro.Oluf Reed Olsen og to venner sprenger broa ved Lysaker.  Oluf Reed Olsens aksjon ble utført etter beskjed fra britiske agenter og ikke norske offiserer!

I personregistret er heller ikke Oluf Reed Olsen tatt med. Etter krigen ble han meget kjent på grunn av bøker og film om egne opplevelser fra krigen.

De aktive britiske agentene og spionene i Norge blir omtalt uten kritiske kommentarer. Noen av dem samarbeider med general Otto Ruge også under felttoget.

Et savn er også en mer kritisk vurdering av den offisielle historien om « Frontsøstrene «.  Eirik Gripp Bays Masteroppgave i historie fra Universitet i Oslo 2014 med tittel: « Historien om frontsøstrene. De norske frontsøstrenes historie i et nytt lys «, kunne ha gitt leseren et mer nyansert bilde av Røde Kors søstrenes virksomhet i aktiv støtte til de tyske styrkene.

 

SAVN AV OPPLYSNINGER OM HVA NOEN PERSONER GJORDE ELLER MENTE I 1940

Hvorfor er ikke Jens Christian Hauge og Gunnar Sønstebys innsats i 1940 tatt med i valget av personer som har dominert historieskriving etter krigen? Hva mente Einar Gerhardsen om samarbeidet med okkupasjonsmakten i 1940 og hvorfor blir hans aktivitet begrenset til hans behov for å spise seg mett? Ingen overraskelse at krigshelten Max Manus nevnes i forbindelse med kampene nær Kongsvinger festing hvor odølingen nektet å gi seg med den kjente meldingen: «..Je gir me itte før det norske flagget vaier i Berlin..». Hva med Haakons Lies aktivitet i 1940?Hva  gjorde han i slaget ved Midtskogen som han omtaler i boka :" Krigstid 1940-1945".Hvorfor nevnes ikke Willy Brandt som skrev to bøker om krigen samt en selvbiografi om egne opplevelser?

Flere av de personene som hadde valgt å støtte den tyske okkupasjonen allerede i 1940, blir også fremhevet i boka. Vi kjenner mange av navnene.

OM ÅRSAKENE TIL NEDERLAGET I 1940

Boka tar grundig for seg de mange feilvurderinger som ble begått før invasjonen, under kampene og etter opphør av strid i landet. Mye er allerede meget godt dokumentert. Likevel blir regjeringens og kongens avgjørelser i krisesituasjonen beskrevet på en grei og saklig måte. De handlet ut fra de fullmakter og oppgaver som de formelt var pålagt av den norske befolkningen. De holdt på å gi opp mange ganger. Den tyske brutaliteten skapte mer motstand enn forventet.  Vidkun Quislings krav om å styre landet skapte heller ingen positiv holdning til de tyske okkupantene.

OM KRIGEN ETTER NEDERLAGET I 1940 – FORTSATT KRIG?

Mange i Norge mente at krigen skulle avsluttes. Landet må samarbeide med Tyskland uansett den politiske ledelse i landet mente mange. I denne saken tar ikke forfatteren noen hensyn til personvern eller forsøk på å beskytte de som sviktet. Regjeringen og kongen i London gav klar melding til det norske folk om at krigen fortsetter etter det militære nederlaget i 1940. Vurdert nøkternt i 2022 er avgjørelsen om fortsatt kamp for landets frihet en modig avgjørelse.

Krigen hadde egentlig begynt før 1940 for Norge. Norske skip med last til England ble senket av tyske krigsfartøy for invasjonen i landet. Fra 1.september 1939 til 9.april 1940 ble 58 skip senket som følge av krigshandlinger. Norge ønsket å unngå deltagelse i krigen. Forgjeves. Den norske nøytralitetspolitikken var ikke realistisk fordi landet kunne ikke markere egen politikk overfor hverken England eller Tyskland. Vi ville handle med de land vi ville -uansett. Forfatteren tar heller ikke med i vurderingen av sabotasje mot tyske skip med last til Tyskland fra Norge utført av « Wollweber-gruppen» styrt fra Sovjetunionen. Norske sjømenn var krigsseilere før krigen ble offisielt erklært.

Ernest Wollweber var tysk kommunist og leder av « Wollweber-gruppen». Organisasjonens oppgave var å ramme tyske skip med forsyninger til Tyskland.

Den Sovjetstyrte gruppens norske avdeling kalt « Wollweber-gruppen» blir heller ikke omtalt i boka. «Panikkdagen» den 10.april 1940 ble organisert av Asbjørn »Osvald» Sundes aksjonsgruppe.

KONKLUSJON

For de av leserne som kjenner fagområdet godt, vil jeg anbefale min egen lesemetode: Vurder alle navnene i person registret grundig. Hvem er tatt med i registret og hvem burde ha vært nevnt. Viktig å lese grundig alle notatene fordi her føres opp mer informasjon om aktuelle saker som tas med i hovedteksten.

Et aktuelt spørsmål som mange stiller seg er: Hvorfor klarte vi ikke å kaste ut de svake tyske styrkene på et tidlig tidspunkt? Det norske forsvaret var ikke så svakt som mange vil hevde. Landet var delt inn i soner hvor ansvaret var fordelt. Vi kunne ha mobilisert tidligere fordi landet ble truet av både Tyskland og England. Den av folkets valgte regjering var ikke kvalifisert til å mestre de mange og nye konfliktene med hensyn til handel, skipsfart og næringsinteresser. Den militære ledelsen sviktet uansett om landet mobiliserte for seint. Melding om tyske båter til Norge ble ikke tatt alvorlig av utenriksministeren. Norge var egentlig advart om den tyske invasjonen men få trodde på fakta.

Hva med bruk av andre kilder enn skrevne tekster? I søk etter aktiv bruk  av NRKs omfattende historiearkiv for radio og fjernsynsarkivet for sendte fjernsynsprogram, finner jeg bare to tilfeller av gjenbruk?

Hva skulle regjeringen ha utført før det tyske angrepet i 1940?

-Britiske og tyske agenter i Norge skulle ha vært grundig vurdert med utgangspunkt i landenes krav overfor det nøytrale Norge? Britene hadde et omfattende spionnett i landet

-Marinen skulle ha vært styrket både materielt og med en ny admiral

-De nye amerikanske jagerflyene skulle ha vært klargjort i tide og ikke ligge på lager på Kjeller flyplass nær Oslo

-Kystfortene skulle ha vært aktivisert bedre

-Partiet Nasjonal Samling skulle ha vært grundig kartlagt samt Quislings kontakter med Tyskland

-Forsøk med militær aksjon fra England skulle bli besvart militært uten at landet kom i krig med England

-Malmtransport til både England og Tyskland skulle foregå i internasjonalt farvann og ikke beskyttet av norske marinebåter

Mange vil nok kunne føye til flere poster.

 

Ingar Sletten Kolloen: UNDER KRIGEN Vi må ikke falle. Gyldendal Norske Forlag AS. Oslo 2019.