….VI VET MYE MER NÅ MEN…

I en hektisk politisk valgkamp, hvor vi vil at alle skal like budskapet vi vil meddele- uansett alder, kjønn, yrke, økonomi og sosial status, får vi kunnskap om mye mer enn vi skulle vite. Mye mer. For mye egentlig. Hva vet du om han og hvorfor ble det slik? Nærkontakt med nye venner vekker også minner vi hadde fra tidligere valg, tidligere møter og personlig treff. Hvor er han nå han som skape så mye oppstyr? Fortell meg noe nytt også. Om det nye samfunn som skapes nå og bare nå.

Spørsmål ble stilt til en som vil være anonym etter valget 2025. Dette svaret ble avgitt:

 

 

 

To som vet mye -for mye

…to som vil holde noe for seg selv…

Du vet hva jeg vet

Men igjen vet hva jeg vet

Ingen vet hva ingen vet

Men vi vet noe ingen vet

Ingen får vite hva du vet og jeg vet

Ingen vet hvorfor vi vet så mye

Sammen vet vi det vi vet

La det være med det –

 

Vi møtes igjen ved neste valg. Da skal vi fortelle hverandre hva vi vet om det som ingen vet.

Tedd Urnes

25.12.2025

 

 

KINOMINNER

Oslokinoene 100 år

…noen personlige minner samt omtale av boken…

I forordet til boken med tittel: « Kinominner» skriver den kjente norske forfatter Lars Saabye Christensen dette:» …En by uten kinoer er en mangelfull by. Bare tenke deg det: en by uten kinoer. Det er nærmest utenkelig…» Sitat slutt.

Vi som var barn på femtitallet, ungdom på sekstitallet og litt voksne på syttitallet, søkt opplevelse i de mørke rom i byens mange kinoer. Min personlige begynnelse på et aktivt kinobesøk begynte tidlig i ung alder på Jarlen kino på Kampen i Oslo. Vi hadde myntene i snor rundt halsen, stod i lange køer og lagde et forferdelig bråk på kinoen når helten vår Hopalong Cassidy var i fare. Roy Rogers var min helt fremfor alle andre cowboys.

Klart vi skulle advare han mot skurker og andre kjeltringer. Helten måtte bli reddet av oss barna! Vi levde oss inn i handlingen, i konfliktene og farene. Vi deltok mer enn aktivt i cowboyenes kamp- en rettferdig kamp. Min interesse for opplevelser i det mørke rom fortsatte med besøk på Nordstrand kino og på « kassa» i samfunnshuset på Abildsø. På  « kassa» kunne vi klare å komme inn på voksen kino – lite kontroll med alderen.

KINOMINNER VEKKES

…min sekretær i speidersaker på Lambertseter…og film aktiv

I boken om opplevelser i det mørke rom, vekkes mange minner fra en glemt tid. Minner fra barndommen kommer frem i lyset igjen – fine minner. Boken er rikt utstyrt med bilder av folk som var aktiv i filmbransjen gjennom mange år. Til min overraskelse finner jeg bildet av hun som gav meg gratisbilletter til flere spennende film presentasjoner: Fullmektig Inger Petterson. Hun var ansatt i Oslo Kinematografers administrasjon. Vi var naboer i samme bolig blokk på Lambertseter i Marmorveien 5. Svenske filmer skulle bli presentert for det norske publikum. Den svenske skuespiller Sven-Bertil Taube (1934-2022) holdt en frisk tale før filmen ble vist sammen med den svenske ambassadør hvis navn jeg ikke husker- bare en ung utgave av Sven- Bertil Taube. Han var en folkekjær artist, sanger, gitarist og skuespiller som var tilknyttet Dramaten i Stockholm i flere år. Fullmektig Inger Petterson var mor til to av mine første venner på Lambertseter: Marit og Odd Petterson. Odd var aktiv i den speider tropp som jeg ledet. Derfor skrev moren på maskin alle mine brev til speiderne i troppen.

FILM VISNING I OSLO – GRATIS BILLETTER FRA FRUEN I BLOKKA

Oslo ble besøkt av flere kjente skuespillere som skulle skape interesse for film de deltok i. Jeg husker spesielt den amerikanske skuespiller Fess Parker (1924-2010) som spilte David Crockett. Han presenterte filmen før den ble vist. Jeg husker også den dansk/nederlandske sangduoen Baronesse Nina van Pallandt ( 1932-) og den nederlandske baron Fredrik van Pallandt (1934 -1994) -kalt bare Nina og Fredrik. De var et kjent ektepar som deltok i flere filmer. Nina fortsatte som skuespiller, mens Fredrik var kjent som sanger og som tekstforfatter.

En takk til fru Inger Petterson fra Marmorveien 5 på Lambertseter som også skrev alle mine brev til speiderne i 4.Lambertseter speidertropp på maskin. Takk for mange fine opplevelser i de mørke rom kalt kino. Inger Petterson er damen på første rad  mellom to menn.

120 ÅR MED FILM I OSLO

Film har blitt vist i Oslo i mange år – hele 120 år. Hensikten med denne boken er å vise omfanget av film og kinovirksomheten i hovedstaden gjennom mange år. Film som institusjon, som folkebevegelse, og som møtested for folk flest som søker opplevelse i det mørke rommet – kalt kino. Innholdet i boken omfatter glemte reprisekinoer i byens utkanter, drabantbyer som Lambertseter med Symra kino og private kino som «Kassa» på Abildsø. Vi blir også presentert for filmklubber og Cinemateket i Oslo – kort sagt: En bok for de som er opptatt av film historie, av byutvikling og av Oslo som kultur by.

DEN TAPTE TID – GLEMTE MINNER

Et savn merkes, noen glemte minner og opplevelser som vi håper vi kan få igjen – en tid tapt, glemt – dessverre.

Boken inneholder personlige rapporter fra flere kjent kinoer. Noen av disse kan nevnes: Rosenborg, Nordstrand kino, Klingenberg, kinoene på Karl Johan, Scala, Folketeatret, Verdensteatret, Eldorado, Soria Moria, Ringen, Sentrum, Frogner, Jarlen, Gimle, Sinsen, og Parkteatret- men det er flere kinoer som huskes.

Rapporten om minner fra Nordstrand kino er skrevet av Tedd Urnes.

En fullstendig liste over aktuelle kinoer vedlegges med en liste over kino i Bærum også. Et register vedlegges.

Redaktøren for boken er Jan Erik Holst (f.1949). Utdannet ved Filmvetenskapliga Institusjonen og ved Dramatiska Institutet i Stockholm, Sverige. Jan Erik Holst var direktør for Norsk filminstitutt fra 1988-2014.

Tedd Urnes

21.12.2025

KINOMINNER .OSLOKINOENE 100 ÅR. Redaktør Jan Erik Holst. Cinema Forlag AS. 2025.

 

 

 

Tedd Urnes til venstre i bildet i samtale Bjarne Næss. 

 

ALLE VIL HJEM

« … De er jo rett og slett imperialister, de er nasjonalister i ordets verste betydning. De later som Balfour ga dem hele Palestina, men Balfour ville jo bare opprette et nasjonalhjem for jødene i Palestina…» Sitat slutt. I en gammel og glemt bok fant jeg denne påstanden rent tilfeldig. Bokens tittel er :» Alle vil hjem». Forfatteren er Ragnar Kvam. Boken ble utgitt fem år etter den annen verdenskrig i 1950. Krigen er over. Vi måtte vinne freden. Men vant vi egentlig freden i Midtøsten hvor jøder fra hele verden reiste tilbake til den nye staten Israel? Sitatet gjelder dessverre også i dag i året 2025- dessverre. I årevis ble staten Israel støttet offisielt av den norske regjering ledet av Einar Gerhardsen, Jens Chr. Hauge med aktiv støtte fra den mektige, dyktige og aktive Haakon Lie – generalsekretær i Det Norske Arbeiderparti (Ap). Vi ble ikke informert om de store flyktningleirene som oppsto med dannelsen av en ny stat. I boken blir vi satt tilbake i tiden før og under den annen verdenskrig. Jødene var ikke populære av ulike grunner. Skildringene av forholdene i de tyske konsentrasjonsleirene, som Belsen i Polen, er sjokkerende. De fortjente ikke en slik behandling. Forfatteren forsøker å skape en roman om jødeforfølgelsen, men boken blir en rapport om jødeforfølgelse, om personers lidelse, om de tragiske forhold i kjente leire, om personers kamp for å overleve og et håp om å komme hjem til egen stat.

ALLE VIL HJEM

Alle vil hjem ble forstått av mange etter krigen. Jødene var blitt ofret av Nazi -Tyskland og land som støttet Tysklands politikk -også i det fredelige Norge. Forfatteren nevner ikke Trygve Lie i forbindelse med etablering av staten Israel. Han var FNs generalsekretær fra 1946 til1952. Ragnar Kvam legger ikke lokk på informasjon at «jødehatet» var mer utbredt enn vi ønsker å tro.» …etter min mening. Seks millioner jøder for lite…» uttaler en av personene i boka – og dette i 1950 etter at seks millioner jøder var gasset i hjel. De dramatiske hendelsene ved opprettelsen av Israel skyves ikke under teppet.

Det store spørsmålet som mange stiller nå i 2025 er: Har Israel lært noe av egen historie som et folk som ble mishandlet og forfulgt? Svaret finner vi den politikk som aktiv føres i landet hvor jødene er et utvalgt folk med rett til mer land.

Ragnar Kvam var en aktiv forfatter, oversetter og journalist. Født i 1917 og forlot oss i 2006 i en alder av 88 år.

Ragnar Kvam: Alle vil hjem. 1950. Forlag Johan Grundt Tanum. 251s.

 

 

 

 

ET SISTE FARVEL –

…det tragiske og det trivielle…

«… jeg tar tak i den ene hånden med den andre. Holder meg fast. Hvisker unnskyld…».Sitat slutt. Så er det endelig slutt for hjertekirurgen Birgitte Solheim. Aldringens siste fase er over for godt. Den pensjonerte hjertekirurgen som var blind, men ikke døv, hadde opplevd den siste tiden med varierende erfaring. Hun var godt informert om den endelige slutten på livet. Birgitte Solheim har fått klar beskjed om at hun ikke kan leve over sommeren. « … Legen sa det under visitten. Han fortalte at jeg  har fått blodkreft …» .Sitat slutt.

Vi opplever hennes siste tid på et privat pleiehjem utenfor Paris. Blind , men ikke døv – hun hører alt som blir sagt, men ser ingen. Familie og venner kommer på besøk. Ensomheten avbrytes av rutinemessig besøk av leger, pleiere og private besøk. Det er egentlig ingen vei tilbake. Hun lengter etter å få det hele overstått. Boken er delt inn i ulike emner som omtales på en side bare. I 92 tilfeller får i kjennskap til hva hun føler og ønsker: her er noen av emnene: Søvnig, forvitring, ordre, mareritt, kontroll, oppstyr, oppstyr, vennskap og visitt. Boken er solgt til 13 land. Forfatteren har mottatt flere priser.

 

 

Kjersti Anfinnsen: Dødsverk. Kolon forlag. 2025. 195s.

 

 

 

DE GOD HJELPERNE – « OSVALD»

Sabotører og støtteapparat på Toten og i Søndre Land 1943-1945

«… Denne boka er et svar på oppfordringer fra bygdefolk som har etterlyst mer stoff om Asbjørn Sundes hjelpere og støtteapparat i Søndre Land og på Toten …» Sitat slutt.

Under den annen verdenskrig i Norge ville noe få kjempe mer enn andre mot den tyske okkupasjonsmakten. Ikke alle var enig i denne i den væpnede kampen mot de mektige tyske styrkene. Blant de som ønsket en aktiv kamp var Asbjørn Sunde -kalt « Osvald ». Den norske regjering i London mislikte en åpen strid mot de tyske herskerne og deres norske venner som aktiv deltok i undertrykkelse av folket. Flere bøker er skrevet om denne militante gruppen. Asbjørn Sunde har også skrevet en bok om gruppens kamp, tap og vansker: « Menn i mørke «. Flere dokumentarer er produsert om « Osvald ». Til og med Nrk fjernsynet har publisert filmene.

I 2015 ble filmen: « Offer eller Spion « produsert.

I 2018 ble filmen med tittel: « Sabotøren og Kureren «, publiserte. Filmene ble også vist i Nrk fjernsynet.

Likevel er det noe som manglet i den offisielle fremstillingen av motstandsgruppen: Hva med de mange frivillige som deltok i arbeidet? Gruppen kunne ikke arbeide uten mat og klær og penger for å holde arbeidet i gang. Riktignok skaffet de penger med bankran i kjent stil. Pengene ble talt opp og bankene fikk vite hvor mye som var tatt. Bankranene var helt nødvendig fordi gruppen manglet penger til leie av hytter og hus til sabotørene.

BANKRAN

Gruppen måtte skaffe penger til drift av arbeidet. Bankran var løsningen. Holtet Sparebank ble ranet i april 1944. Modum Sparebank ble også ranet av gruppen. Flere ransforsøk ble mislykket også.

LEDEREN

I denne boken blir vi informert om hvem disse ukjente hjelperne var. Vi blir kjent med mange som ofret seg for gruppens arbeide-folk som ble glemt i mange år. Boken gis oss et realistisk bilde av lederen Asbjørn Sunde -på godt og vondt. Han hadde lederegenskaper helt utenom det vanlige. Daglige oppgaver som opptok han, var også kampen om å overleve i en tid hvor det var knapphet på mat blant store deler av befolkningen. Ann Eid kommentar om Asbjørn Sunde: « …Jeg har møtt Sunde tidligere under krigen og likte mannen… »Sitat slutt.

FLUKT TIL SVERIGE – 13 ÅR BARE

 I boka får vi innsikt i en dramatisk flukt til Sverige. I februar 1945 skulle Anna Eid, f. Voldegen bli fraktet over til Sverige hvor hennes foreldre allerede var flyktninger. Anna var bare 13 år 1945. Flukten ble gjennomført takket være Asbjørn Sundes erfaring med farlig situasjoner og uvante utfordringer. Reisen til Sverige var nøye planlagt. De dro med Solørbanen fra Kongsvinger. Et sted mellom Kongsvinger og Flisa hoppet de av toget og landet i snøen. Et bilde er tatt med av Anna Eid på side 141 tatt på Sollia i 2024. Flukten fant sted den 6.februar 1945.Ann Eid ble hjulpet over grensen til Sverige av sabotørene Asbjørn Sunde, Arvid Lund og Ole Slaaten.

MARIUS SVARVERHAUGEN - (1895-1983)

Mange av gruppens medlemmer var ikke politisk engasjert. Men noen var overbeviste kommunister eller medlem av Arbeiderpartiet. En av de politiske orienterte medlemmene var Marius Svarverhaugen. Han var medlem av NKP I 30 år etter krigen. Aktiv i lokalpolitikk var han også. Senere gikk han over til Sosialistisk Venstreparti (SV). Han arbeidet som skogsarbeider, og ved et tresliperi ( Lands Træsliperi & Papirfabrikk).

 

KILDER

Boka er utstyrt med en omfattende liste over litteratur, og henvisninger til kilder i en oversikt over noter. Også bruk av Nrk radio/historiearkiv har blitt kontaktet. Savner en liste over program sendt i fjernsynet, og nevnte filmer produserte uavhengig av NRK.

Morten Conradi og Kjell Norman Gulbrandsen:

« Osvald» og de gode hjelperne. Sabotører og støtteapparat på Toten og i Søndre Land 1943 – 1945

 

Tedd Urnes

06.10.2025

 

 

 

 

 

 

GLEMTE DAMER VEKKES TIL LIVE -GAMLE BØKER ER VIKTIG

I 1946 utgir Jacob Dybwads Forlag en beskjeden bok om 152 glemte kvinner som har betydd mye for landets politiske og kulturelle utvikling og samfunnsmessige betydning: «Norsk Mødre» er tittelen på en samling av 152 glemte kvinner. Boken er skrevet av kvinnesakskvinnen og journalisten Ulla Meyer- en ukjent forfatter nå i året 2025. Forfatteren er født i 1908 og død i 1999.

«… Nå vil jeg i denne forbindelse gjerne få lov til straks å slå fast at boka ikke er skrevet i den hensikt å fremheve mødrene på fedrenes bekostning …» - « … lyst til å lete fram igjen noen av de mer eller mindre forglemte … mødre til store og populære landsmenn i fortid og nutid …» Sitat slutt.

Å søke blant bøker glemt i eget bibliotek er spennende uansett resultat. Hvordan jeg har fått anskaffet boka er for meg helt uklart. Trolig har boka blitt kjøpt på loppemarked i et svakt øyeblikk. Hver artikkel om kvinnene er utstyrt med et bilde av vedkommende. Ikke mulig å omtale alle 152 kvinnene. Et utvalg har blitt gjort blant de som hadde betydning for kjente forfattere og kunstnere i året 2025. De har overlevd de skiftende forhold i samfunnet. Boka er utstyrt med et register over omtalte personer. Ingen kilde henvisning er tatt med. Boken kostet i 1946 kr.5.20.

HENSIKTEN MED BOKA – HVORFOR ARBEIDET STARTET

«… forbløffende mange kjenner ikke engang sin egen bestemor -som menneske …» Sitat slutt. Årsaken til at arbeidet ble begynt var nok arbeidssituasjonen under den annen verdenskrig i Norge. Forfatteren arbeidet for en avis som ble stoppet av den tyske okkupasjonsmakten.» … da så den avis, jeg arbeidet i, under krigen ble stoppet, fikk jeg tid til å realisere tanken …». Sitat slutt.

Utvalget av kvinner som ble omtalt, var kvinner hvor det fantes et bilde av vedkommende.

 

MALMØYA – NÆR HOVEDSTADEN OSLO

-Dunkers sommerhus på Malmøya – en brann vekker oppsikt-

CONRADINE DUNKER

I året 1906 brenner en sommervilla eller sommer hus på en øy nær hovedstaden Christiania – nå Oslo. Sommervillaen er et kjent møtested for den kulturelle eliten i byen. Eieren av huset er den kjente villaen er Bernhard Dunker, sønn av den tyskfødte bergassessor Wilhelm Dunker. Landstedet ble tegnet av arkitekt Heinrich Ernest Schirmer. Han ble født i Leipzig i 1814 og døde i Giessen, i Tyskland i 1887. En bergassessor arbeidet med geologiske undersøkelser av mineraler og bergarter. Tittelen er nå ikke i bruk. En bergassessor var en embetsmann i bergvesenet. En av de mange glemte kvinnene i boka hadde et nært forhold til landstedet: Conradine Dunker – født Hansteen. Hun giftet seg for annen gang med Wilhelm Dunker. Sønnen Bernhard hadde et nært forhold til sin mor. Fra 1887 bodde moren hos han i hans hjem i Oslo. I 1866 dør Conradine på sønnens landsted på Malmøya. Hun hadde vært enke for annen gang siden 1844.

GIFT UNG OG TIDLIG ENKE

Mange av de glemte kvinnene som blir omtalt i boka har to saker felles: De blir ofte gift meget unge og dessverre blir mange av dem enker i ung alder. Mange gifter seg på nytt med menn med god økonomi eller de har en offentlig stilling. Forfatteren har fremhevet disse kvinnenes betydning for sine barn. Flere av nevnte barn har blitt kjente personer i det offentlige livet i Norge. De har utmerket seg som politikere, forfattere, kunstnere eller fagfolk på mange områder.

LISTE OVER NOEN AV DE KJENTE PERSONER SOM NEVNES

Jeg har bevisst gjort et utvalg av de personer som omtales i boka. De fleste har blitt offentlig kjent på grunn av egen innsats:

Peter Wessel/ Tordenskiold, dikterprest Johan Nordahl Brun, maler Mathias Stoltenberg, dikter Henrik Wergeland, dikter Johan Welhaven, forfatter Jonas Lie, forfatter Henrik Ibsen, forfatter Bjørnstjerne Bjørnson, leder av daghjem for barn, Vilhelmine Ullmann ( datter av Conradine Dunker), polarforsker Fridtjof Nansen, forfatter Aleksander Kielland, maler Christian Krogh, forfatter Arne Garborg, dikter Nils Collett Vogt, skulptør Gustav Vigeland, polarforsker Roald Amundsen, forfatter Ragnhild Jølsen, forfatter Gunnar Heiberg, maler Edvard Munch, dikter Vilhelm krag, forfatter Olav Duun, forfatter Sigrid Undset, forfatter Nordahl Grieg, dikter Olav Aukrust, forfatter Hans-Henrik Holm og til slutt: Litteraturhistoriker Professor Francis Bull.

Slutt kommentar

Gamle og glemte bøker må ikke bli kastet. De har en egen verdi- uansett alder. Boka ble helt tilfeldig funnet i eget bibliotek mens jeg søkte etter en annen bok. Lenge leve boka! Bok søking er spennende.

Tedd Urnes

23.09.2025

 

 

 

 

                                                                                e

 

 

 

 

 

FARVEL TIL VÅPNENE

Vi opplever ikke et farvel til våpnene i dag i 2025 med krig på agenda til daglig.

«…Det en dum klasse som styrer et land. De vet ingenting og er aldri i stand til å skjønne noen ting. Derfor har vi denne krigen…» .Sitat fra Ernest Hemingways bok « Farvel til våpnene « - bok utgitt i 1929. Vi er tilbake til den første verdenskrig 1914-1918. Vi blir litt kjent med den amerikanske offiseren med navnet Fredric Henry og den skotske sykepleier Catherine Barkley. To utlendinger som frivillig deltar i krigen på den italienske fronten under den første verdenskrig. To ensomme personer som finner hverandre i en kritisk situasjon- i en krigs situasjon med fare for eget liv.

Den første verdenskrig var krigen som skulle gjøre slutt på alle kriger-trodde mange. Hovedpersonen i boken har frivillig forlatt USA for å delta i en krig som ennå ikke berører eget land. Han er i konflikt med egen familie som likevel dekker alle hans utgifter. En meget privilegert ung amerikaner som mottar pengestøtte fra familien. Han er ambulanse offiser i den italienske hær. Til tross for den pasifistiske tittelen på boka, merker vi ingen negative holdninger hos hovedpersonen til den brutale krigen. Hvorfor han frivillig reiste fra hjemlandet for å delta i krigen får vi ikke vite. Tonen i boka er uansett personenes holdning helt klar anti krig. Fordi den italienske hær må trekke seg tilbake fra fronten, blir italienske offiserer skutt av eget militær politi. De blir henrettet med anklage om svik i kampen. Fredric Henry klarer å flykte under meget dramatiske forhold. Krigen er over for han. Offisielt kalles hans handling for desertering. Sammen med kjæresten klarer han å rømme til Sveits. Her bor de sammen uten å arbeide, men lever av hans økonomiske støtte fra familien. Catherine Barkley er gravid. Hun venter sitt første barn. Tragiske er resultatet av fødselen. Barnet er født dø. Også kjæresten dør etter å ha født barnet.

2025 LESING AV DEN GAMLE KLASSIKER

Lesing av boken i 2025 vekker noen kritiske holdninger til disponering av stoffet samt en kritisk holdning til hoved personen. Han er meget opptatt av besøk på bordeller i alle de stedene som han besøker før han treffer den skotske sykepleieren. Et bordell kalles i den norske utgaven for utuktshus og horehus. I den engelske utgaven brukes betegnelsen « bawdy- house». Den norske utgaven er oversatt av Herman Wildenvey og utgitt i 1955 til en pris av 15 kr. Bruk av alkohol daglig er også hovedpersonen meget opptatt av. Vurdert nøkternt er han langt på vei inn i alvorlig alkohol avhengighet. En drastisk reduksjon av intetsigende samtaler ville gjort boka bedre. Den beste delen av boka er fra side 257 og ut boka på side 320. Skildringen av Catherine siste åndedrag- siste avskjed med livet er gripende og tragisk. En kvinne uten religion som vet at livet går mot slutten. Han mister den kvinnen som betyr alt for han. Det dø fødte barnet vekker ikke samme sorg fordi han har ingen farsfølelse. En intens og tragisk kjærlighets forhold skildres åpent og realistisk.

Ernest Hemingway: A Farewell to Arms. 1929.

Ernest Hemingway: Farvel til våpnene. 1955.

Winner of the Nobel Prize for Literature 1954.

Tedd Urnes

31.07.2025