« VÆR BEREDT! ALLTID BEREDT!
HISTORIEN OM LAMBERTSETER-SPEIDERNE»
Av Tedd Urnes
FORORD
Lokalhistorie om de få
glemte speiderledere, om personer og miljø på lambertseter, er viktig studier
om drabantbyen også i året 2023. «…om de få glemte som gjorde så mye for så
mange…». Lambertseter Historieforening tok et initiativ i 2022 til et møte om ungdomsarbeid
innen speidertroppene på lambertseter. Få har egentlig utarbeidet en
fullstendig oversikt over det omfattende arbeidet utført av ledere for
speidertroppene/gruppene –
både om pikespeidere og guttespeidere. En beskjeden og en meget begrenset søking
etter de få som gjorde så mye for barn og ungdom fra femtitallet til slutten av
syttitallet, har jeg utført. En aktiv søking etter tidsvitner. Rapporter og
personlige kommentarer har blitt samlet i dette lille heftet. Innsamlingen av
opplysninger har pågått i 2022 og 2023. Fortsatt finnes det nok mye stoff og
bilder som noen har glemt. Jeg håper de få aktive og glemte speidere fra
femtitallet kan finne skjulte skatter blant egne dokumenter. Opplysninger til
glede for de mange som er opptatt av lokalhistorie. Lykke til med
søkerarbeidet.
Tedd Urnes
OM SPEIDERBEVEGELSEN PÅ LAMBERTSETER FRA FREMTITALLET TIL SLUTTEN AV
SYTTITALLET
DRABATBYEN LAMBERTSETER HADDE LITE Å TILBY UNGDOM
« …DRABANTBYREVOLUSJONEN…»
I 1945 hadde Oslo et
enormt underskudd på boliger. 180000 av byens 230000 innbyggere bodde trangt i
fattigslig og nedslitte boliger. Mange bodde i skur, i containere, telt og i
gammeldags boliger. Legg merke til brakke til høyre i bildet. Her kunne vi kjøpe mat de første årene på femtitallet. Legg også merke til gutten helt til høyre i korrekt sports klær.Han var ikke interessert i å flytte til Lamberseter fra et fint miljø på Kampen i Oslo. Navnet på gutten er Tedd Johansen (Urnes). Hans far har nok misfortstått besøket siden han har kledd seg til en offentlig mottagelse. Han var sjøkaptein ,og vant til å bli mottatt av agenter fra meglerfirma og folk fra rederiet. Min bror helt til venstre i bildet er også korrekt kledd for anledningen. Vi skulle besøke den nye leiligheten på Lambertseter.
I 1951 begynte Oslo boligbyggelag (OBOS) byggingen av Norges første
drabantby. Boligsituasjonen var alvorlig for mange. Oslo trengte flere nye
boliger etter krigen. Lambertseter ble valgt ut som nytt boligområde. Mange av
familiene som flyttet inn i nye leiligheter på Lambertseter, kom fra strøk i
byen som ble omtalt som mer eller mindre slumstrøk. Det vil si at man tok
«nissen med på lasset» når man flyttet. Planleggerne av drabantbyen må ha hatt
kjennskap til Oslos gjengkriminalitet fra før og rett etter krigen: Omtale av
bandene ble aktuelt stoff for mange aviser. Verdens Gang publiserte den 21.
mars 1951 artikler om alvorlige ungdomsproblem. Voksne fra tiden etter krigen
kjente nok godt til Frognerbanden, Blackie-gjengen, Vikagjengen og
Bjørnsonbanden som hadde tilholdsted i Bjørnsonskogen på Abildsø nær Lambertseter.
Oslopressen begynte også å omtale Lamberseter drabantby negativt. «.. Her slår
vi bare en gang …» uttalte en av de unge til pressen. De sosiale problemene som
var kjent blant byene innbyggere, ble ikke fjernet bare ved å flytte til et
annet sted. På det meste bodde om lag 18000 personer på Lambertseter. Ikke helt
ufarlig å delta i speiderarbeid på kvelden. Personlig ble jeg forsøkt
knivstukken med springkniv etter et speidermøte. Jeg kom meg raskt unna
situasjonen.
NORGES SPEIDERFORBUND (NSF)
NSF er en barne- og ungdomsorganisasjon grunnlagt i 1978 ved sammenslåing
av Norsk speiderguttForbund (NSF) og Norsk Speiderpikeforbund (NSPF).
NSF ble grunnlagt i 1911 og NSPF ble grunnlagt i 1921.
Ifølge opplysninger fra 2018 var om lag 19000 speidere registrert i NSF
fordelt på om lag 400 lokale speidergrupper.
Speiderbevegelsen har i dag om lag 31 millioner medlemmer i 155 land.
NFS FORMÅL I 2023
«… Formålet til NSF er å utvikle
mennesker til selvstendighet og til å ta aktivt ansvar i samfunnet i samsvar
med verdigrunnlaget som kommer til uttrykk gjennom Speiderloven, Speiderløftet
og Valgspråket …».
Valgspråk: Vær beredt – Alltid beredt.
SPEIDERBEVEGELSENS TILHENGERE BLE AKTIVISERT PÅ LAMBERTSETER
1.Lamberseter (KFUM) speidergruppe
Noen av foreldrene på Lambertseter forsto at noe måtte gjøres for barn og
ungdom. Speidertropper ble etablert. 1.Lambertseter speider tropp (KFUM) ble
opprettet av Ellef Kolberg (1914-2000) tidlig på femtitallet. Han hadde
erfaring fra speiderarbeid fra 1926 som medlem av 1.Frogn. Ellef Kolberg hadde
også deltatt på landsleirene i Åndalsnes og Mandal. Res.kapellan Ellef Kolberg
var født på Kråkerøy i Fredrikstad. Han
var også korpssjef i Norges KFUM speider fra 1952 TIL 1958. For sin aktive
speiderarbeid, ble han tildelt Norges KFUM-Speideres hederstegn i gull i 1955.
1.lambertseter KFUM speidergruppe feiret i 1974 20 års jubileum. Ellef Kolberg
var gruppeleder fra 1954 til 1960. I ledelsen fra 1965 til 1968 er også Pål
Gleditsch registrert ifølge heftet utgitt i jubileumsåret 1974.
Om 1.lambertseter KFUM speidergruppe skriver Ellef Kolberg i
jubileumsheftet: «… Vi kan faktisk si at gruppen er like gammel som
Lambertseter. Vi kom før den gamle trikken begynte å gå – ja, tenke seg til,
buss til Lambertseter… »Sitat slutt.
2. Lambertseter speidertropp
I 1955 ble 2.Lamberseter speider tropp opprettet med Nils Ryen som
troppsleder og Arne Haagensen som troppsassistent. Troppen hadde bare to
patruljer: Haukepatruljen og Elgpatruljen. Troppen deltok på landsleiren på Voss
i 1956.
3.Lambertseter speidergruppe
Troppen ble etablert av
Gunnar Sørnes (1915 -2000). En kjent speider fra 3.Lambertseter er Arne Frode
Rinnan. Han hadde erfaring fra speiderarbeid på Smedstad, og han hadde deltatt
på landsleieren i 1952 i Verdal. Han ble Landskjent for redning av
båtflyktninger som kaptein på MS «Tampa». Arne Frode Rinnan deltok også i
etableringen av troppen sammen med Gunnar Sørnes. I en alder av 18 år bestemte han seg for et
yrke til sjøs. Han forteller at han deltok i mange turer i Østmarka sammen med
speiderne fra troppen. Arne Frode Rinnan var også en meget dyktig
badmintonspiller i klubben «Snert». Mange speidere ble lært opp til å spille
badminton av Arne Frode Rinnan. Gunnar Sørnes klarte også å skaffe en gammel
livbåt fra skipet» Peter Wessel» til troppen.
Båten måtte pusses opp
grundig. Kahytt ble bygd og motor ble satt inn i livbåten. Speidere fra
4.Lambertseter
speidertropp deltok også i oppussing av livbåten. En annen kjent gutt fra
Marmorveien ble også engasjert i 3. Lambertseter speidertropp. Navnet var
Kenneth Melchild. Også han dro til sjøs. Utdannet seg seinere som telegrafist.
Rekrutteringen av speidere til 3.Lambertseter kom fra veiene Mellombølgen og
Langbølgen på Lambertseter.
3.Lambertseter
speidergruppe hadde ulvetropp og roverlag også. Leder for roverlaget var Harvik
Dahl. Gunnar og Karin Sørnæs var med i Lambertseter Speidergilde: «En gang
Speider, Alltid
Speider». Bilde Gunnar Sørnæs til høyre.
4.Lambertseter speidergruppe
Troppen ble utskilt fra
2. Lambertseter speidertropp den 17.februar 1957.Gruppeleder var Arne Haagensen
(1915 -1997). Han hadde erfaring fra speiderarbeid i Oslo samt erfaring fra 2.
Lambertseter. Troppsassistenter var Erik Skarpaas og Per Kyvik. I 1957
ble Ulveflokken opprettet. Ledere for flokken var Kjersti Eide, Evelyn
Haagensen, Lill Åse Johansen og Berit Steen. Fra 1968 ble flokken ledet av
Torill Johansen, Gro Tangen og Lise Reenskaug. Tedd Johansen (Urnes) overtok
ledelsen etter Arne Haagensen. Roverlaget ble stiftet den 9 februar 1961.Leder
fra Roverlaget var Erik Skarpaas og seinere Tom Kyvik. I mer enn tretten år ble
troppens foreldreforening driftet av Eriksen. Ulveflokken ble nedlagt noen år
før troppen som ble formelt nedlagt den 31.desember 1977. Roverlaget ble
oppløst den 19.november 1975.
MARMORVEIEN SPEIDERE-NOEN NEVNT OM MANGE GLEMT
Marmorveien må sies å
være veien for speidere i 4.Lamberseter speidergruppe. I hver blokk bodde 15
familier. Marmorveien ble okkupert av barn og ungdom. Vi traff hverandre i
veien. Her ble informasjon om lek og aktiviteter utvekslet. I Marmorveien 1 bodde stifteren av troppen,
Arne Haagensen, Kjell Haagensen og Ove Rohde. I Marmorveien 5 bodde Tedd
Johansen (Urnes), Lill Åse
Johansen, Steve Johansen, Odd Petterson, Børge Tryving og Øyvind Søgnen.
I» Marmorslottet» Marmorveien 13 -bodde Tom Kyvik, Erik Skarpaas og Tom
Skarpaas. Brødrene Øyvind og Torbjørn Eriksen bodde i Marmorveien 22 også. I Marmorveien
16 bodde leder av ulveflokken Lise Reenskaug. Torvald Heiaas bodde i
Marmorveien 9 – vi kunne ha nevnt flere navn også. Et bilde fra 4.Lambertseter speidertropp tatt på en av de første møtene.
5. Lambertseter speidergruppe
Gruppen ble etablert i 1962. I 1968 ble ulveflokken etablert. Gruppeleder
var Harry Olsen. Leder av ulveflokken var Eva Olsen og Synnøve Thorbjørnsen.
Gruppeleder Harry Olsen og leder for ulveflokken Eva Olsen bodde i Grusveien.
Synnøve Thorbjørnsen bodde i Granittveien på lambertseter.
KORT OM PIONER LEDERNE FOR SPEIDERARBEID FOR GUTTER OG JENTER PÅ
LAMBERTSETER
Ellef Kolberg var den første leder for 1. Lambertseter. Han var utdannet
teolog og arbeidet som prest. Arne Haagensen (1915-1997) startet 4.
Lambertseter. Han hadde speidererfaring fra en Oslo tropp før den annen
verdenskrig. Utdannet som møbelsnekker fra Statens Kunst og Håndverkskole med
svennebrev fra 1937. Etablerte eget snekkerverksted som han drev frem til han
ble pensjonert. Nils Ryen vokste opp i Rakkestad. Utdannet malermester. Høsten
1954 tok han initiativ til opprettelsen av 2. Lambertseter speidertropp (NSF).
Han hadde ingen erfaring med speiderarbeid men han hadde vært interessert i
speiderarbeid i mange år. 3. Lambertseter speidertropp ble etablert av Gunnar
Sørnes (1915-2000). Han var utdannet gartner fra Gartnerskolen Dømmesmoen i
Grimstad. Han fikk politiutdannelse i Sverige under den annen verdenskrig. I
1945 deltok han i frigjøringen av Finnmark. I 1952 flyttet han til
Lambertseter. Her er et bilde av Arne Haagensen til venstre i bildet og Nils Ryen til høyre i bildet.
Inger Johanne (Nanni) Kolberg deltok aktiv i etableringen av Lambertseter
1 KFUK speiderpiketropp i 1955 på lambertseter. Hun er utdannet lærer. Astrid
(Grasmo) Hareide engasjerte seg også i lederarbeid for samme speidertropp.
NOEN GRUNNER TIL SPEIDER ENGASJEMENT OG POPULARITET BLANT BARN OG UNGDOM
PÅ LAMBERTSETER
HAUKEPATRULJEN
-TEGNESERIE FRA TRETTIÅRENE OG JULEHEFTE
«…ALLE ELLER INGEN…» var Haukepatruljens motto. Hver jul i mange år ble
juleheftet om Haukepatruljen utgitt. Heftet ble første gang utgitt i 1930.
Haukepatruljen var tittelen på en norsk tegneserie som fortalte om en gruppe
speideres mange spennende opplevelser (Jentespeidere var ikke målet for
tegneserien). Alf Fossum (1900 – 1982) skapte serien som ble meget populær
blant gutter. Jens R. Nilssen var tegner til 1955.Etter 1955 overtok Jan Lunde
tegnearbeidet. Tegneserien ble utgitt i tretti år.
FILMEN:
« BJØRNEPATRULJEN»
Få kjenner denne filmen nå i 2023 - antar jeg?» Bjørnepatruljen» er en
norsk barnefilm fra 1956. Filmen ble regissert av skuespiller Carsten Byhring
som også skrev manus til filmen. Filmen hadde premiere den 24.mars 1956.
Rettigheter til bruk av filmen er overtatt av Bjørne Byhring. Bildet til venstre av Bjørne Byhring.
Personlig husker
jeg filmen meget godt. Filmen handler om en telttur hvor guttene blir opptatt
av et innbrudd på postkontoret. Speiderne klarer å fange tyvene.
Vi må også anta at direkte kontakt mellom ungdom på lambertseter skapte
interesse for speiderarbeid. Personlig ble jeg rekruttert av nære venner som
bodde i Marmorveien. Mange av guttene likte turgåing i Østmarka sammen med
andre gutter. Petter Mohn fra Antenneveien skriver at han ble engasjert i
speiderarbeid fordi han syntes miljøet var mer allsidig enn medlemskap i
Lambertseter IF. Han var opptatt av hopping og fotballspill i Lambertseter IF.
Dessuten var og er Petter Mohn opptatt av turgåing i Østmarka. Han meldte seg
inn i 2.Lambertseter i 1955 og sluttet i troppen i 1962.Landsleieren på
Brunlanes i 1960 husker han godt. Robert
Nilsen fra Marmorveien meldte seg inn i 1.Lambertseter. Han sluttet i en alder
av 14 år. For mange andakter, var grunnen til at han sluttet.
NORSK SPEIDERPIKEFORBUND OG
LAMBERTSETER KFUK SPEIDERE PÅ LAMBERTSETER
Noen minnes noe om en aktiv
ungdomstid.
Oslo 27.lambertseter
speidertropp (NSPF) rekrutterte mange fra borettslaget » lambo» på lambertseter
i Østerliveien. Fru Holden var meget aktiv i speiderarbeidet. Else-Margrethe
Bredland og Kari Cossais minnes hyttetur og leirliv. Landsleir på Ringerike
sommeren 1961, på troppstur på Lervik i Onsløy og hyttetur til Norsk
speiderpikeforbund på Sandbakken. Vi ble eksperter på å bygge oppvaskstativ
samt å holde vakt med øks foran teltåpningen fordi vi hørte at det var en
drapsmann som hadde sluppet ut av fengsel forteller Else-Margrethe Bredland.
Else-Margrethe Bredland
forteller også i et brev litt om speiderlivet som «Blåspeider»:» … Jeg var
blåspeider i to til tre år fra 1960 til 1962 … patruljen vår het først Kamel.
På et eller annet tidspunkt ble den delt, utbryterpatruljen kalte seg Kaktus … turer
i skog og mark hørte med … fine turer med trening i bruk av kart og kompass …».
Vi deltok på landsleiren på Ringerike i 1961. Hver høst var det Speiderjobben.
Penger ble samlet inn til ulike for formål.
Å bli med i
Blåspeidern
Av Margaret
Heldor
Jeg var så heldig at jeg
fikk være med i blåspeidern på Lambertseter. Jeg husker fortsatt at jeg stod og
lyttet i entreen og overhørte telefonsamtalen mellom mora mi - og kanskje det
var Tori Holden, meiselederen, i den andre enden. Jeg hørte mor svare i
telefonen «Ja jeg kan godt være med som leder, hvis Margaret kommer inn i
speider`n» . Så ble jeg til en kjøttmeis,
eller tertitt som det også ble kalt,
mor ble til « Perleugle», nestleder i meiseflokken og Tori var «Uglemor.»
LIVET SOM KJØTTMEIS
Jeg tror vi var 5
kjøttmeiser og ellers var det både blåmeiser, toppmeiser og stjertmeiser. Vi
avla meiseløftet: «Gjør ditt beste». Den blå uniformen vår ble etter hvert
dekorert med årsstjerner, og merker vi hadde tatt. Jeg tok bla strikkemerket,
friidrettsmerket, skøytemerket og FN-merket. Vi hadde også et farget merke som
viste hvilken meis vi var. Vi møttes ukentlig på meisemøte, hvor vi sang fra
den lille meisesangboka, som vi hadde sydd bokbind til. Vi øvde på merker, og
det var mye leker og spill som skulle gjøre oss til gode venner. KIMS lek, hvor
du skal huske det som blir tatt bort, var en gjenganger.
UT PÅ TUR ALDRI SUR
Vi var ofte på tur for vi
lærte oss til å være mye ute uansett vær og føre. Vi reiste på overnattingstur
til speiderhytta Blåhaug, som lå like ved Sandbakken i Østmarka. For å komme
dit gikk vi ned til Abildsø, tok bussen til Sværsvann og gikk noen kilometer
videre til fots. Vi lærte å pakke sekk, kaste med livline, tenne opp bål og
lage mat til oss selv og andre. Vi gikk sporlek i skogen, og vi ble gode i
morse. Vi dro også på bytur for å konkurrere med andre speidertropper.
STORSPEIDERE PÅ LEIR
Etter hvert som vi ble eldre
avla vi speiderløftet og ble opptatt i storspeidern.
Høydepunktene herfra var å
være på leir. Vi sydde merker på beltet vårt som viste hvor leiren hadde vært.
Jeg husker vi lagde maten
ute på grua, og jeg synes det var gøy å lage møblene/stativene: oppvaskstativ, ryggsekkstativ,
soveposeluftingsstativ, mm som vi trengte.
De var laget av pinner som vi surra sammen med hyssing og tau. Hvis vi brukte spiker, skulle vi kamuflere
dem med tau. Vi ble ganske gode på knuter også.
På troppsleiren i 1962 stod
følgende på menyen: Pølse på pinne, fiskekaker, lapskaus, fiskekroketter og
fruktsuppe, spagetti og gelé og søndagsmiddag med joikakaker og is. Det var
morsomt å gå revelje om morgenen å vekke de andre. Fellesskapet med sang rundt leirbålet satte
varige spor.
Da jeg for noen år siden
fant mors speidersangbok, fant jeg fram til favorittene våre, og mor og jeg
sang oss sammen gjennom de gamle sangene f.eks «Se nå vårt bål i mørket er
tent….»
VERDENS TENKEDAG 22.FEBRUAR
Tenkedagsfeiringen ble
grunnlagt i 1926 og er til minne om Lady og Lord Baden Powell. Begge hadde
bursdag den dagen. Jeg var med på markeringen av denne dagen for noen år siden.
Vi avsluttet med å stå i ring og synge «Speiderløftesangen». Den hadde jeg ikke
sunget på flere tiår, men jeg oppdaget til min forundring at jeg som de andre
kunne den utenat:
Speiderpike rekk meg hånden kom i søsterkjeden inn og
la alltid speiderånden ://: gløde i ditt unge sinn ://:
La så kjeden aldri briste, den må vokse og bli stor.
vi det håp vil aldri miste. :// kjeden skaper fred på
jord.://:
Hilsen fra Margaret Heldor (årgang 1951 fra Østerliveien) LAMBERTSETER 1
KFUK SPEIDERPIKETROPP
KFUK hadde fire
speidertropper på Lambertseter på det meste.
Vi minnes noe av
speidertiden fra Christiane Kolberg og Nanni Kolberg
Christiane Kolberg-datter av
Ellef Kolberg- skriver i et brev dette om speidertiden på lambertseter: «…mine
foreldre tok initiativ til å starte KFUM og KFUK Speidertropp på Lambertseter.
Jeg ble patruljeassistent for Løvsprettpatruljen da jeg var 10 år. Husker best
mange turer i Østmarka med bålbrenning…».
Nanni Kolberg, alias Inger
Johanne Kolberg, har sendt meg denne rapporten om speidertiden på lambertseter.
Lambertseter 1
KFUK-speiderpiketropp
(slik jeg husker det)
Så langt tilbake jeg kan huske, har jeg vært
med faren min, Ellef Kolberg på speiderleir om sommeren. Da jeg var 4 år hadde
han startet KFUM-speidertropp på Lunner (Roa), og fra da av gledet jeg meg
enormt til at jeg en gang skulle bli speider. Dra på haik, overnatte under åpen
himmel, finne fram til steder ved hjelp av kart og kompass, dra på speiderleir
der man innredet leirplassen med bord, stoler og kjøkkenbenk som man laget av
rajer (lange, rette stokker) som man surret sammen på de mest elegante måter,
bade hver dag, delta i spennende konkurranser og lage verdens morsomste
leirbålunderholdning.
Da jeg ble 11 år hadde jeg
endelig oppnådd aldersgrensen og ble opptatt som KFUK-speider. Samme år ble far
ble utnevnt til korpssjef (dvs. landssjef for alle KFUM-speiderne) og også
ansatt som småkirkeprest på Lambertseter. Det betydde at vi måtte flytte til
Oslo. Far startet selvfølgelig KFUM-speiderarbeid igjen. Men ingen startet noen
KFUK-tropp. Først som voksen fikk jeg vite at det allerede var en NSPF-tropp på
Lambertseter.
Her bør jeg vel oppklare
noe. K-en og M-en i slutten av KFUK/M stod for Kvinner og Menn. Pen i NSPF stod
for piker. På 1950-tallet var det utenkelig at gutter og jenter kunne gå i
samme speidertropp. Men det falt meg ikke inn at innholdet i speidingen skulle
være så forskjellig. På Roa hadde jeg vært speider i 4 måneder og var relativt
uvitende om hva jentespeiding var for noe. Men ikke desto mindre uhyre
entusiastisk.
Min beste venninne, Bjørg
Myhre Hansen, var speider på Nordstrand, og hadde også flyttet til
Lambertseter. Nå ble vi enige om at vi ville begynne speiding på egen hånd. Vi
var begge blitt 12 år, og min søster Christiane ti og et halvt, så hun kunne
godt bli aspirant. Den 24.oktober 1955 holdt vi tre jentene stiftelsesmøte i
skogholtet bak brakkekirken. Vi følte oss veldig betydningsfulle.
Lambertseter skole var ikke
ferdig bygget, så Bjørg og jeg gikk henholdsvis på Nordstrand og Bekkelaget.
Men Christiane gikk på Lambertseter skole, og hun spredte det gode budskap om
speider’n. Etter en uke hadde vi to fulle patruljer, alle med jenter på
Christianes alder. En patruljefører skulle være minst 14 år, men Bjørg og jeg
heftet oss ikke ved slike detaljer. Hun ble leder for Løvsprettpatruljen og jeg
for Blåveispatruljen. Kort tid etter kom Frøydis Dokka, som også var på vår
alder og hadde vært speider før, og hun ble også leder for en full patrulje på
no time. Med god hjelp av våre foreldre skaffet vi oss speiderdrakter og
Blåboka der det stod alt vi måtte kunne for å få tatt merker og stige i
gradene. Vi hadde det gøy, selv om vi gjorde det dårlig på kretskonkurransen.
Der la de stor vekt på at speiderdrakten skulle være ren og nystrøket og skoene
nypusset. Det siste var umulig, for gatene på Lambertseter var fremdeles
anleggsveier med mye leire og store sølepytter. Skoene våre så ut som om de
hadde vært brukt i en potetåker før vi kom fram til bussen. Jeg syntes våre
kretskonkurranser var kjedelige og dumme sammenlignet med speiderguttenes
konkurranser.
Så en dag kom en nydelig ung
dame og fortalte at hun kunne tenke seg å bli leder for oss. Hun het Turid
Andersen og hadde vært patruljefører i Nordstrand 2. Med sine !7 år var hun
ikke gammelt nok til å bli troppsfører, men hun var moden og dyktig, Og som hun
sa: «Vi er mange som er litt for små i denne troppen.» Hun fikk tittelen
troppsassistent, men fungerte som troppsfører. Ledet troppsmøtene, fikk oss
patruljeførere på kurs (vi var blitt mange patruljer) og arrangerte herlige
leirer sammen med Nordstrand 2. Etter noen år giftet hun seg og sluttet, men vi
fikk nye troppsførere. Søstrene Dagrun og Elisabeth Hanssen, og deretter Gerda
Bie Breilie, best kjent som Bia.
Jeg ble troppsassistent da jeg ble 17.
Innsettelsen skjedde på en speiderleir i Skjeberg. Det regnet grassat i noen
dager. De av jentene som lå på gummimadrasser var heldige, for de kunne flyte
omkring i teltet. Noen droppet pysjamas og sovepose og lå heller i badedrakten
om natten. Men alle hadde tørre gummistøvler, for de sto opp-ned på
støvlestativene som vi hadde laget. Bra, eller?
Dessverre vet jeg lite om
hva som skjedde etter 1962. Jeg flyttet utenbys da jeg begynte på lærerskolen,
og da jeg kom tilbake, fikk jeg hendene fulle med å drive ungdomsklubb ved
siden av lærerjobben. Men dere vet hvordan det er: Engang speider, alltid
speider.
Hvaler, den 7.januar 2023
Nanni (også kjent som Inger
Johanne Kolberg)
Speider'n på Lambertseter på -50,-60
og70-tallet.
Jeg var med i jente-Speider'n, i
Lambertseter 2, KFUK, på -60-og -70tallet. Speider'n var et utrolig godt tilbud
til alle! Av andre aktiviteter som og fantes på den tiden, var det idrettslag,
musikk og sangkor. Speider'n gav et tilbud til de fleste, fra de yngste til de
eldste.
Nå for tiden har barn mange
aktiviteter å velge mellom, og mange må reise avgårde og trenger å bli kjørt
til aktivitetene. Men vi hadde tilbud i nærmiljøet, vi gikk til alle møter, og alle hadde en mulighet til å bli med. Det kostet heller ikke mye i året å
være medlem. Det var engasjerte mødre som bidro, de var med i Mødreforeninger, og bidro økonomisk.
Vi hadde kirken som møteplass når hele troppen var samlet, på Troppsmøter , men patruljemøter hadde
vi hjemme hos hverandre, og det gikk på omgang,eller hos patruljeføreren.
Speider'n var organisert i Meiser, de minste, med egne patruljer,
som Blåmeis, Kjøttmeis, Toppmeispatruljen og andre. Lederen der ble kalt Meisemor. Mary Steinhagen og Lisbeth Hansen
var to av lederne på den tiden. For å bli opptatt som speider, måtte en jente ha fylt 10 år,
ha vært aspirant i troppen i minst 3 måneder og ha avlagt 3.gradsprøven. Det var en mengde forskjellige ting som måtte
kunnes: speiderløfte, loven,valgspråk og speiderbønn, flaggreglene,
sunnhetsregler,sportegn, stoppe strømper,vaske gulv, knuter, pakke ryggsekk
,nordiske flagg, og endel annet.
Alt dette stod det om i Blåboka vår. Etter
3.graden kunne vi gå videre med nye ting å lære til
2.graden og 1.graden Etterhvert ble disse gradene
forandret til : Stifinnere,og de
litt større var Vandrere, og de
eldste var Rangere. Patruljene hadde gjerne et dyrenavn,
Hare, Maur o a.,
Noe annet som gjorde at speidern
fikk så mange medlemmer, var vel at det lå godt tilrette for friluftsliv på
Lambertseter. Vi hadde områder her på Lambertseter som vi brukte, og vi
hadde Østmarka like i nærheten. På
søndager,da vi skulle på tur, gikk
vi hjemmefra,og møttes gjerne i Skullerud-dumpa , Det kom noen ned fra
Nordstrand og,da flere i troppen bodde der. Vi gikk ofte inn til
Østmarkkapellet, var på gudstjeneste der, og laget bål ved Rundvann, spiste
matpakke - og ofte pinnebrød og pølser på bålet. Så hadde vi gjerne en sporlek
, eller natursti, i området der. Ofte var vi
på overnattingsturer, det kunne være
til hytter i Østmarka som noen andre tropper eide,f.eks Sølvdobla, - eller på
tur til Nordtangen, ved Jarenvannet
på Hadeland. Dit kjørte vi tog, Gjøvikbanen, og det var opprettet en egen
stasjon der med stopp når det var speidere med toget. Vi dro lørdag etter
skolen, og hjem igjen søndag.
Årets høydepunkt var alltid en leir om sommeren. Vi overnattet i telt,
og det var ganske primitivt på mange måter. Vi laget et ildsted til matlaging,og all maten ble tilberedt på bålet. Kjelene ble
utenpå smurt inn med fast Grønnsåpe, så det skulle bli lettere å få skrubbet
bort all soten når leiren var ferdig. Når oppvaskvannet skulle slåes ut,
hadde vi det i en Fettfelle som vi
hadde laget ved å grave ut et hull i bakken, legge en rist oppå og så strå og
gress oppå der som skulle samle opp fettet i vannet. Alt søppel ble brent. Til leiren hadde vi med en stor
trekasse, Kjøkkenkassa, hvor alt
kjøkkenutstyr var samlet.
Avslutning på dagen var alltid leirbål med mye sang og underholdning.
Vi hadde jo egne sangbøker som vi alltid sang mye fra. For å holde varmen,
hadde de eldste på seg Leirkapper, en striekappe med annet stoff sydd inni.,
Rangerne, dro noen
ganger til en Internasjonal hytte i Sveits, i Adelboden , : Our Chalet, eller Charleen, hvor det
var et flott turterreng blant høye fjell.
Flere ganger var noen med på
Landsleir i Danmark. Vi syklet
nedover – først til Fredrikstad, så båten til Fredrikshavn, og videre sykling
nedover i Danmark til Sjælland, vel 36 mil- uten gir på sykkelen, og med stor
oppakning! Litt strevsomt, med mye vind og motbakker, men mange opplevelser
rikere! Etter leirene fikk vi små merker i metall
som vi sydde på speiderbeltet.
For at vi skulle utvikle våre
ferdigheter, hadde vi Ferdighetsmerker som
vi tok,-som hustellmerket,strikkemerket,svømmemerket,
skimerket,skøytemerket,førstehjelpsmerket og mye mye mer. Da vi hadde klart
kravene, fikk vi et tøymerke som vi
sydde på drakten.
Vi startet alle møtene med en andakt, som patruljeføreren eller
troppsføreren holdt.
Avslutning på alle møter var speidersangen og speiderbønn hvor vi sto i ring.
Og tilslutt sa patruljeføreren
eller troppsføreren, Mottoet:
Vær beredt, og alle svarte
med valgspråket : Alltid beredt!
Vi lærte tidlig å ta ansvar i Speider'n. Vi ble satt til å
lede små enheter, og være med å forberede forskjellige ting. Det gjorde at vi
vokste med oppgavene. Jeg har tenkt litt på det. For på den tiden var det rene
jente- og gutteklasser på skolen. I speidern var vi også bare jenter. Her måtte
jentene både lede og ta ansvar, og det ble en naturlig del for jentene,- som vi
hadde veldig godt av. Ellers kom man gjerne i konkurranse med guttene, hvis de var
tilstede.
Hver høst deltok speiderne i hele
landet i Speiderjobben, det var en
uke hvor vi gikk hjem til folk og spurte om de hadde en jobb til oss. Det kunne
være husarbeid, handling og hagearbeid, eller hva som helst. Vi hadde en
minstepris for timen, jeg fant tilbake at den var 3 kr rundt 1970, og pengene
gikk til et eller annet hjelpearbeid. En gang ble det bidratt til at det kom en
ny Redningsskøyte som het Speidern.
Jeg kan huske at vi et år hadde et opptog på Lambertseter for å reklamere for
Speiderjobben – vi kledde oss ut i forskjellig kostymer, og gikk med plakater
om hva vi kunne tenke oss å jobbe med,(barnepass, matlaging etc) i et langt tog
ned mot senteret.
Lambertseter
1
KFUK ble startet av Nanny og Christiane
Kolberg og Bjørg Myhre i 1955. NSF-jentespeiderne,Blåspeiderne,
hadde da allerede en tropp på Lambertseter.
Etterhvert ble det ganske mange
medlemmer i Lambertseter 1, så det gikk en meiseflokk på 16
jenter herfra over til en ny tropp,
som ble til Lambertseter 2. Disse hadde
første speidermøte 11.sept.1957, og leder var Lisbeth Hansen. Etterhvert
ble Astrid og Else Grasmo ledere. Om
starten av 2'ern står det omtalt i
Nordstrand Blad i oktober 1957, og i menighetsbladet mai/juni 1958.
Guttene hadde da allerede holdt på
en stund, og hadde 4 tropper.
Senere ble det startet både Lambertseter 3 og 4, så vi var mange speidere her.
Vi var tilsluttet Bunnefjord krets. Foruten oss her, var
det i kretsen med speidere fra Bekkelaget, Nordstrand, Enebakk Ski Bøler
Langhus og Nesodden. Vi hadde kretskonkurranser og konkurrerte om hvilken tropp
som var best.
På 1970-tallet ble det samarbeid med
guttespeiderne, og Bøvelstad ved Børtervann i Østmarka (en
nedlagt husmannsplass), ble på
dugnad satt i stand til å bli speiderhytte for speiderne på Lambertseter. Da den nye kirken ble innviet i
1966, stod alle speiderne i fin parade fra
gamlekirken til den nye kirken.
Jeg tenker tilbake med glede på
mange fine år i speider'n. Vi lærte masse, lærte å ta ansvar og ta hensyn til
hverandre, og fikk oppleve mange fine turer. Og det er mye takket være noen
ildsjeler i de 4 troppene. Det er farlig å nevne noen få, for det var så mange
av dem, men jeg vil trekke frem de jeg kjente mest til Nanny Kolberg og Astrid
Grasmo. Og Gerda Bie Breilie, Bia, som også hadde en jobb i menigheten, var med
som både troppsleder og Kretsleder.
Grethe P Simonsen
Oktober, 2022
NORSK SPEIDERMUSEUM I OSLO
Viktig melding til alle dere som har bilder eller rapporter fra speidervirksomheten på lambertseter. Lever alt stoff til Norsk Speidermuseum i Oslo. Speidermuseet har kontor i Storgata 3(4 etg) i Oslo.
TAKKER – VI TAKKER DE GLEMTE SPEIDERNE
« …de få glemte som gjorde
så mye for så mange…»
En siste takk til alle som
har kontaktet meg eller svart på både skriftlig om muntlig henvendelse om
speiding på Lambertseter. Tusen takk. Jeg vet at mange måtte bruke mye tid på å
finne tilbake til tidligere aktiviteter om speiding i drabantbyen. Utmerket
innsats som må styrkes i tiden fremover. Vi savner mye fra mange av troppene.
Et standard svar er følgende: Husker ikke så mye lenger om disse viktige årene.
Bilder har blitt kastet eller glemt. Rapporter fra troppsleder har forsvunnet.
Likevel har jeg mottatt personlige rapporter om speidingen hvor egne erfaringer
dominerer innholdet. Utmerket, spennende og friske rapporter til glede for
mange. Vi får et innblikk i livet i troppene. Noen navn må nevnes i denne
forbindelse. En spesiell takk til disse personene: Inger Johanne Kolberg,
Christiane Kolberg, Tom Kyvik, Kjell Haagensen, Petter Mohn, Arne Frode Rinnan,
Else-Margrethe
Bredland,
Kari Cossais, Arne Sørnæs, Pål Gleditsch, Ove Rohde, Margrete Heldor, Robert
Nilsen, Grethe Prøitz Simonsen, Eirik Lind, Bjørn Hareide og Astrid Hareide
Tusen takke all sammen, og en takk til Lambertseter Historieforening
