WE PLANNED THE SECOND FRONT

By Major John Dalgleish

«…We will wipe the German army in France in one stroke. The battle of France will be won on the beaches of Normandy…» uttalte General  Bernard L. Montgomery til sin stab før invasjonen i Frankrike. Ingen problem med egen selvbevissthet fra den engelske generalen som tok feil flere ganger under felttoget-dessverre.

Alder er ingen hindring for intellektuell aktivitet. Min venn deltok aktiv i den nasjonale feiringen av sluttet på den tyske okkupasjonen av Norge i 1945. Han er nitti år. Blant venner kalles han bare for « Voltaire « som ble kjent for sitatet om ytringsfrihet. I 1945 jublet min venn som vil være anonym nå i 2021. Fortsatt er han opptatt av den annen verdenskrig. Derfor gav han meg noen gamle bøker som han hadde kjøpt på loppemarked. Major John Dalgleishs bok om den omfattende planleggingen av den allierte invasjonen i Frankrike i 1944, var en av bøkene jeg fikk av « Voltaire». Boken er meget interessant fordi den ble utgitt i 1945. Ingen omfattende bok om den militære aktiviteten i England før invasjonen. Bare 108 sier med noen kart. Likevel inneholder boken nok informasjon om de mange praktiske vanskene som oppstod. Forfatteren skriver saklig og personlig om hvordan de forsøkte å ordne forholdene for alle soldatene i årene fram til Juni 1944. John Dalgleish mener at britene begynte å planlegge en invasjon allerede i 1940. Winston S. Churchill ville» sett Europa i brann» ved å angripe mål i de okkuperte områdene med kommandosoldater. Norske styrker deltok også i noen av disse militære operasjonene. Forfatteren viser til angrep i Norge på « Lofoten Islands «. Combined Operations Command ble dannet fordi britene ville begynne planlegging av en invasjon hevder forfatteren. Ikke før i 1944 ble invasjonen en realitet. Hovedinnholdet i denne lille boken handler om hvordan de amerikanske militære og britiske offiserer samarbeidet om administrasjonen av de militære styrkene. Praktiske problem som mat og drikke for soldatene som måtte klare seg i minst to døgn etter invasjonen måtte bli ordnet. Alt utstyr ble testet og forbedret. De amerikanske offiserene imponerte forfatteren som personlig deltok i mye av arbeidet. Ingen rutine ble godkjent før amerikanerne hadde testet arbeidet i flere omganger. Dersom utstyret ikke ble godkjent, ble nytt utstyr produsert. Forfatteren skriver sin rapport helt til D-Dagen 6.juni 1944. Han avslutter boken med disse ordene:» … The Battle of France was won, the battle of Germany begun…».

Major John Dalgleish R.A.S.C. arbeidet som journalist i avisen « Daily Express» etter krigen. Han var også engasjer av BCC som kommentator. Senere forsøkte han seg som forretningsmann og forfatter.

Tim Dalgleish beskriver forfatteren som en blanding av « Oscar Schnidler og Richard Branson «.

Major John Dalgleish, R.A.S.C: We Planned the Second Front. The Inside History of How the Second Front was planned. London, Victor Gollancz LTD, 1945. 108 sider.

Tedd Urnes

 

 

 

 

 

SLUTTEN PÅ HISTORIEN

Den kjente svenske forfatteren og journalisten Jan Guillou har gjort et ærlig forsøk på å forklare alle om « Det store århundret». I boken med tittel:» Slutten på historien» har forfatteren viet all oppmerksomhet de politiske og sosiale forhold på 1990- tallet. Vi befinner oss mest i den svenske verden. Økonomiske kriser, forfallet i sosialdemokratiet i Sverige, fremmedfrykt, høyreekstremismen, og litt om Sverige og den annen verdenskrig, er noen av stikkordene som vil kunne dekke innholdet av boken. Hovedpersonen i romanen er Eric Letang som leder et advokatfirma i Stockholm, og medlemmer av familien Lauritzen.

FORFATTERENS KRAV TIL LESEREN

Dersom leseren ikke har vært interessert i svenske rettsaker eller svenske politiske forhold, vil nok boken skape forvirring samt en rekke aktuelle spørsmål: De rettsakene som beskrives i detaljer kan forstås som produkt av forfatterens fantasi eller et ønske om å føre disse sakene for retten? Han henviser riktignok til rettsaker som vi kjenner til fra den norske pressen. Min personlige mening er at forfatteren ønsker å meddele egne synspunkter på saker som har vært publisert i svensk presse? Den fiktive personen Eric Letang er nok Jan Guillou kamuflert som en aktiv og samfunnskritisk advokat. Eric Letang er heller ikke svensk statsborger men fransk. Til orientering beholdt forfatteren fransk statsborgerskap frem til 1975. Jan Guillou har fransk far og norsk mor. Fra 1975 har han vært svensk statsborger. Forfatteren stiller krav til leseren på samme måte som den norske forfatteren Jon Mitchelet i boken:» Den gule djevelens by « utgitt i1985. Navn på offentlige på personer som vi antar alle kjenner, blir brukt som eksempler eller som tidsvitner. Her er listen over noen av de personer forfatteren mener du som leser må kunne gjenkjenne: Carl Bildt, Ronald Reagan, Errol Flynn, Charles de Gaulle, Olof Palme, Martin Luther King, Margaret Thatcher, Virginia Woolf, Picasso, Malcolm X, Henning Sjøstrand, Hjalmar Søderberg, Emilie Flygare-Carlen ,George Bush den yngre, Al Gore og Pehr Gyllenhammar.

DEN ANNEN VERDENSKRIG OG SVERIGE

Vi møter en meget interessant krigsveteran fra den annen verdenskrig. Han kommer overraskende til Sverige for å ordne opp i noen økonomiske krav. Harald Lauritzen er fortsatt en trofast nasjonalsosialist til tross for det militære og politiske nederlaget i 1945. Han har bosatt seg i Argentina etter krigen. Krigsforbryter vil han ikke bli kalt. Som SS offiser kjempet han på Østfronten mot Stalins kommunist regime. Nazi-Tyskland led et alvorlig nederlag som kunne ha vært unngått. Harald Lauritzen tilhører de mange nazistene som ikke forandret mening etter krigen.

MAT OG VINKJENNER – EN ENGASJERT FORFATTER

Dersom du ikke har mat lyst før du leser boken, vil nok de mange avsnitt om mat og matkultur skape en lyst for nye retter. Likevel omtaler ikke matelskeren Jan Guillou den svenske retten « surstømming».Merkelig at han ikke prøver å forklare hvorfor retten fortsatt blir presentert I Sverige? Bare lukten av fisken vil kunne få folk til å rømme landet. Det svenske forsvarte burde ha kanonkuler med surstrømming som ville skremme vettet av enhver motstander. Nei, han er nok opptatt av andre retter. Etter å ha notert alle sider hvor mat og drikke blir nevnt, har jeg kommer frem til disse anbefalte rettene: Røye fra Ishavet med rømme, agurksalat og ny-poteter, kalvefilet Oscar, hommercrepe, stuede kantareller, kjøttbuller med potetstappe, tyttebær, pizza, sjøtunge Walewska, oksefilet Charlernagne, blodkubb med fleskebiter i hvit saus, silderetter, sylter, syltelabber, kjøttkaker, lutefisk, skinke, ribbe, blodpølse, medisterpølse, knekkebrød, vørterbrød, kokte poteter, syltede rødbeter, grøt, fiken, dadler, paprika, grønnsakpaier, salatsorter, snaps, australsk vin, Jacob’ Creek, Kalkun, rødspette meuniere, flyndre, friterte blekksprutringer, rosevin, Big Mac, Burger King, sjøkreps, blåskjell, moselvin, Saint-Emilion vin, rugdebryst med morkelsaus, sildeflyndre på fat, potetstappe, martiniglass med rekecocktail, frosne Grønnlandsreker, Rhodeisland saus, hvit burgunder, amerikansk hummer, biff a la Lindstrøm, lasagn, øl, boksegåselever, og selvsagt den mest berømte retten av alle: Den norske skreien.

 

OM NORGE OG KUNNSKAP OM NORGE

Jan Guillou burde kjenne nabolandet Norge like bra som Sverige og Frankrike. Hans norske mor heter Marianne Botolfsen og hans franske far Charles Guillou. Norge er faktisk blitt omtalt i denne boken.Her kommer et sitat som dekker de opplysninger om Norge som er viktig: «…han la ut på et lite foredrag om torsken fra Beringshavet som en gang i februar-mars vandret nedover langs den norske Atlanterhavskysten for å gyte…». Sitat slutt. Den norske skreien blir Eric Letangs store norske opplevelse fra et besøk i Oslo! Den norske turistnæring burde øke innstasen i Sverige. Alt er ikke bare torsk og skrei i landet-tross alt.

Konklusjon

Boken er nok skrevet med krav om kunnskap om Sverige og svenske rettsaker samt diverse andre krav. Forfatteren har mye kunnskap om de politiske forhold i Sverige. Han har egne meninger som han her presenterer via en fiktiv person. Ikke helt lett å oversette boken til andre språk fordi få vil forstå innholdet. Og Norge er nok fortsatt et land som han burde ha tatt litt mer alvorlig.

Jan Guillou: Slutten på historien. 2020.

Tedd Urnes