HARDY -GUTTENE, ERROL FLYNN OG MUSEUMSBIBLIOTEKARER

Året er 1970. Vi få som ble ferdig med siste eksamen på Statens bibliotekskole, var klar til å møte brukerne av folkebibliotek med et klart syn på litteratur: Kravet var kvalitet, de kjente klassikere innen verdenslitteraturen skulle bli kjent blant folk, vi skulle få folk til å lese, men ikke bøker som var språklig dårlig skrevet. En bevisst nedlatende holdning til populære bøker som «Hardy-guttene», var dominerende blant museumsbibliotekarene. Vi skulle oppdra brukerne til å søke kvalitet fremfor lett underholdning. I 1960 utgav den kjente amerikanske skuespiller Errol Flynn en bok om sitt dramatiske og utsvevende liv. Den engelske tittel er: «My Wicked, Wicked Ways». Den norske tittel er «Slik var mitt liv» utgitt i 1960 på Ernest G. Mortensens Forlag i Oslo. Boken er oversatt av Axel Seeberg. Jeg var en av mange som satte pris på filmer med Errol Flynn. Derfor søkte jeg biblioteket for å låne boken. Svaret var helt klart og tydelig: Boken hadde ikke den kvalitet og standard godtatt av bibliotek ledelsen. Den engelske utgaven ble innkjøpt seinere under en reise til Finland. Den norske utgaven fant jeg ved en tilfeldig på loppemarked.

HARDY-GUTTENE-EINARS TID

I boken om tiden på Oslo østkant fra 1945 til 1965 begrunner forfatteren betydningen av lett underholdende bøker. Svein Arild Aastad ble interessert i lesing fordi disse bøkene var spennende og engasjerende. Personlig vekket min interesse for litteratur også ved å lese de samme bøkene. Bøkene ble skrevet offisielt av Franklin W. Dixon som var bare pseudonym for flere forfattere som skrev. Bokserien ble utgitt først i 1950 i Norge. En populærserie med oppdiktet detektivhistorier skrevet for barn og ungdom. Bøkene handler om tenåringsbrødrene Frank og Joe Hardy. Jeg var mektig imponert over brødrene fordi i en alder av 16 år kunne de kjøre bil. Min interesse for bøker ble styrket ved møte med den amerikanske forfattere Ernest Hemingway og den franske forfatteren Andre Malraux.

OM DE TAPTE SLAG

Vi få som forlot skolen i 1970, hadde bestemte meninger om hvordan bibliotekene skulle utvikle seg og om hvordan utdannelsen skulle tilpasse seg endringer. Spørsmålet var om skolen skulle bli mer tilrettelagt for folk flest, eller godta kravet om en mer akademisk skole. Vi tapte. Skolen skulle bli mer teoretiske med krav om bedre forelesere på universitetsnivå. Det gikk noen år før brødrene fikk adgang til hyllene på bibliotek. Forfatteren av boken «Einars Tid» nevner flere titler som flittig ble lest av begge kjønn – en leselyst ble skapt. I dag er denne diskusjonen ikke aktuell fordi digitaliseringen og bruk av søkemuligheter på internett, er gjort tilgjengelig for alle. I 1970 var undervisningen tilpasset tiden. Mye har forandret seg -og takk for det. Vi museumesbibliotekarer kan likevel hevde at bøkenes begravelse/død er sterkt overdrevet. Vi leser nå mer enn før -og en takk sendes «Hardy-guttene»- de har gjort jobben sin- vi takker for innstasen.

Tedd Urnes

10.04.2026