BARKEN « FREDSÆL» AV PORSGRUND

…som lever i fred…det følger fred med…

Hun hadde mange navn jernbarken fra byen Porsgrunn, hun besøkte mange havner i mange land og hun ble eid av flere rederier i mange år: « Fredsæl» av Porsgrund. Skutas navn var: « Montgomery Castle», « Fredsæl», « Suarez No.1», « Maria Milagros « og « El Changador ». Historien om jernbarken begynte i Liverpool i England i året 1869 hvor hun ble sjøsatt som en fullrigger. Ikke helt lett å bestemme om en skute er fullrigger eller bark. En bark er et seilskip med minst tre master hvor de fremste er skværriggede som det heter på sjøspråket. En fullrigger er også et seilskip med minst tre master hvor alle er skværriggede. En forskjell som alle rederne ville merke seg er at barken kan seile med et mindre mannskap enn en fullrigger.

FRA FULLRIGGER TIL BARK -JERNBARK

Skuta ble ombygd til bark i 1888 av britiske eiere. I 1898 forandres skutas navn fra « Montgomery Castle» til det norske navnet « Fredsæl» som betyr … « som lever i fred «. Min interesse for skipshistorien om barken « Fredsæl» skyldes et gammel skipsbilde som jeg arvet etter min far. Fotografiet av skute er gjort i London. I følge den offisielle familiehistorien skulle min farfar ha seilt med barken som stuert. Derfor ble bildet hengende på veggen i mange år uten å bli gransket. Min farfar, stuerten, har jeg aldri møtt. Vi vet dessuten lite om mannen som vokste opp i Åsgårdstrand med svenske foreldre. Karl Johan Svendson var hans opprinnelige navn. Etternavnet skiftet han til Johansen etter at familien bortsett fra Karl Johan, flyttet tilbake til Sverige. Vi vet at han seilte som matros i en alder av 21 år. Vi vet også hvor han bodde på Nøtterøy etter at familien forlot Norge. I en alder av 27 blir han registrert som far for første gang. Fordi han var til sjøs, kunne han ikke delta i dåpen av barnet. Dessuten hadde han ennå ikke fått tid eller økonomi til å gifte seg. Sønnen ble notert som « Uekte» i kirkeboka.

I 1898 heter skipet « Fredsæl». Skuta har fått norske eiere i byen Porsgrunn. I 1899 befinner barken seg i Bergen. En hjelpekjele må bli montert i skuta. Arbeidet utføres av firma: « Laxevaags Maskin & Jernskipsbryggeri

«. Frem til året 1913 synes alt å gå bra for barken. Navn på skipets sjøkapteiner er: H.P. Schanke 1898 -1901, Otto Nord 1901- 03, W. Wiersen 1903- 12 og Georg Johansen fra 1912 til 1913.

BISCAYA 1913

Byen Pernambuco i Brasil trenger stein fra Norge. Stein lastes fra Tvedestrand ombord i « Fredsæl » i 1913. Alt går bra for skipet helt til en kraftig storm i Biscaya skader barken. Mannskapet må forlate skuta den 23.oktober 1913. Det britiske skipet « SS Grando « frakter mannskapet tilbake til den byen hvor skuta ble bygd: Liverpool i England.

Hvem var stuert på skuta i 1913? Var Karl Johan fortsatt om bord i skipet eller hadde han gått i land etter at sjøkaptein H.P. Schanke forlot skuta i 1903? Historien er her uklar. Navnet til H.P. Schanke er påført det gamle skutebildet som jeg vil anta befinner seg i mange hjem?

SKIPSHISTORIE ETTER 1913

Jernbarken fra Liverpool med norske eiere i Porsgrunn har mange liv. Skuta gir ikke opp. La oss ta en undersøkelse av steder hvor skuta har blitt observert. Vi begynner med byen Viga i Spania, deretter tar vi en reise til Brideport i USA, til havnebyen i Nord- Spania, Bilbao, deretter at vi en tur til havnebyen Rosario i Argentina. I 1927 må skipet kaste anker. Lloyd’s register stryker jernbarken med de mange navn fra registret. Reisen er slutt.

REISEN SLUTT?

Men reisen er ennå ikke slutt for meg. Hvor og når forlot matrosen eller stuerten, med navnet Karl Johan Johansen, jernbarken fra Porsgrunn? Seilte han med skuta til året 1913?

Jeg har forsøkt å finne opplysninger om de norske sjøkapteinene fra « Fredsæl»: H.P.Schanke, Otto Nord, W. Wiersen og Georg Johansen. Forgjeves. Jeg finner ingen dokumenter om personene?

Konklusjon

Skipshistorie er spennende arbeid. Enda mer spennende blir arbeidet når du knytter søkingen til søk etter ukjente familiemedlemmer samt studie av steder hvor de skulle ha bodd? Åsgårdstrand, Tønsberg, Nøtterøy, Tjøme er steder jeg må lete samt diverse byer i utlandet. Moralen er: Kast ikke gamle skutebilder. Bildene kan fortelle mange spennende historier. Karl Johan Johansen er fortsatt en ukjent stuert med svenske foreldre som forlot Norge men lot en sønn bli igjen i Tønsberg.

Tedd Urnes

Oslo, 27.01 2021

 

 

 

JEGERÅNDEN

Eirik Johan Kristoffersen har kalt boka for «Jegerånden» med en klar undertittel: Å lede i fred, krise og krig. Han kom fra et lite sted i Norge. Et tettsted innerst i Ofotfjorden: Bjerkvik i Narvik kommune. Byen Narvik ble et kjent sted for de som arbeider med militærhistorie og den annen verdenskrig. I 1940 ble de tyske okkupasjonsstyrkene slått av de allierte styrkene. Narvik var en befridd by men bare i en kort periode. Eirik Kristoffersen vokste opp i Brevik hvor historiene fra kampene i 1940 ble fortalt mange ganger. Han antyder også noe om egne meninger om felttoget i 1940:"...en offiser under 2. verdenskrig skal ha uttalt at naturen sørget for 90 prosent av forsvaret av Norge og de siste 10 prosentene skuslet nordmennene selv bort...vi tok ikke godt nok vare på mulighetene vi hadde til å stoppe den tyske fremrykningen...".Vi er nok mange som er enig i disse uttalelsene. Arbeidet i forsvaret og betydningen av et forsvar forsto han allerede som barn. Likevel mente hans bestemor at han burde bli bibliotekar:»…den bestemoren jeg kjente var godt utdannet og leste mye … hun så for seg at jeg skulle bli bibliotekar…».  Han ble ingen bibliotekar men gjorde et forsøk på å bli sivilingeniør. Verken bibliotekar eller sivilingeniør ble hans yrkesvalg eller arbeid. General og Norges forsvarssjef ble resultatet etter flere år i forsvaret. Hensikten med boka om den omtalte «jegerånden» er å rette søkelyset på ideer om ledelse i forsvaret samt vise til egne erfaringer som offiser i aktiv tjeneste. «… Godt lederskap handler om å se helheten.  Ledere som ser folkene sine i en helhet bygger tillit…».Han forklarer meget detaljert hvor viktig en åpen kultur er for de spesialsoldatene som må utføre livstruende oppgaver. Personlige erfaringer fra oppgaver i ulike alvorlige situasjoner rapporteres også. Unødig våpenbruk i farlige situasjoner må soldatene kunne mestre. I ung alder tjenestegjorde han i FN-styrken i Libanon. I Afghanistan deltok han også i aktiv tjeneste i Task Force K-Bar. Mange av oppgavene må kunne betegnes som farlige oppdrag.

«…My dare boy, as long as you do not invade Afghanistan you will be absolutely fine…». Rådet ble gitt av Harald Macmillan til den nye statsministeren i Storbritannia Alec Douglas-Home i 1963.

Fordi Norge er medlem av NATO, ble forsvaret engasjert i kampen mot Taliban i Afghanistan. Rådet fra den erfarne britiske politikeren Harald Macmillan ble ikke tatt alvorlig i 2001. Den 11.september 2001 angrep terrororganisasjonen al-Qaida tvillingtårnene i New York og Pentagon utenfor Washington D.C. Angrepene utløste NATO-alliansens artikkel 5. Et angrep på et land i alliansen er et angrep på alle medlemslandene i NATO. Forsvarets spesialkommando (FSK) ble engasjert i kampen mot Taliban.

Forfatteren har lagt mest vekt på sin tjeneste som leder av FSK. Om lederskap, om motivasjon og kultur samt en innbitt vilje til å bli bedre, er emner som utdypes. «… Forsvaret trenger lojale soldater, men ikke lydige soldater. Spesialjegerne i FSK var definitivt lojale. Lojale soldater som gjerne kunne være ulydige hvis det bidro til et bedre resultat …». Vi møter en general som har tilegnet seg mye av de ideer som finnes i det sivile arbeidslivet. Mange private bedrifter ledes etter samme prinsipper fordi de vil skape en bedre bedrift eller oppnå bedre resultater. I mitt privat bibliotek fant jeg igjen en gammel klassiker innen feltet organisasjon og lederproblematikk: Douglas McGregor: The Human Side of Enterprise ( Mennesket og bedriften) utgitt i 1960.Boken er fortsatt en aktuell bok om ledelse.

Boken er skrevet i samarbeid med Malin Stensønes.

Eirik Johan Kristoffersen: Jegerånden. Å lede i fred, krise og krig. Gyldendal. 2020.

Tedd Urnes(tidligere Johansen): Jegertropp.ST.KP.BN I/BRIG N..Kont.33. 1967.03 Johansen

                                                                                                                                                                                    

 

KRIGSSEILERE FRA NORD                                                                                                                                                                           

Finnmark

Forfatteren stiller et viktig spørsmål før han i forordet begrunner målet med boka: « Hva er en krigsseiler?» Svaret han gir er meget opplysende og noe overraskende for oss som har fulgt med i debatten om behandlingen av krigsseilere etter krigen: « …Den enkle forklaringen er en sjømann i arbeid på et norsk eller alliert skip da krigen brøt ut i Europa. Vi snakker om at nordmenn allerede fra 1.september 1939 var i krig, selv om Norge som nasjon var nøytral. Vi snakker om at nordmenn ble drept lenge før den 9.april 1940 … sjøfolkene seilte i nøytral fart… Krigsseilere ble også de som var på skip i Norge da tyskerne okkuperte landet…». Spennende opplysninger fordi min far ble aldri omtalt som krigsseiler. Han seilte med skipet «Taronga» fra 13.mai 1939 til 15.mai 1940. Skipet søkte nødhavn i Larvik i 1940 istedenfor å seile til utenlandsk havn. Han forlot skipet i Moss den 15.mai 1940 som førstestyrmann. Navn på skipets kaptein er fortsatt ukjent?

Forfatteren har utført et meget omfattende arbeid i søk etter krigsseilere. De mange historiene som blir fortalt, dokumenterer alvoret i sjømennenes daglige situasjon. Boken er den første i en serie på tre om krigsseilere fra nord. Om finnmarkinger som seilte fra 1939 til 1945. Historiene er skrevet på en nøktern måte med et tillegg av opplysninger om de tyske ubåtene som senket norske skip. Sjøforklaringer, bilder, ubåtlogger og dokumenter offentliggjøres. Blant de mange rapportene har jeg valgt ut, er rapporten fra sjøbyen Bari i Italia. Valget ble gjort fordi jeg har besøkt Bari uten å kjenne til de norske tapene på skip og mannskap i Bari i 1943. « Historie publisert på plakat på vegg» er en interesse jeg har i forbindelse med private besøk. Dessverre fant jeg bare to veggplakater om tap av italienere i 1943.

ITALIA: BARI- EN NAVNLØS GRAV

Havnebyen Bari ble angrepet av tyske fly den 2.desember 1943. Den allierte ledelsen trodde at alle skipene var i sikker havn i Bari. Angrepet kom meget overraskende. 27 laste- og transportskip samt en skonnert ble senket. De norske skipene som ble senket eller sterkt ødelagt var: « Bollsta»,» « lom», Norlom», og « Vest». Navn på de norske tap: Per Rolseth, Malfred Larsen, Olav Jacobsen, Erling Eylentsen, Agnar Ferdinand Gustavsen, Gunnar Arnesen, Halvor Jæger Stensrød, Ole Folkvard, Lars Nilsen, Jacob Ø. Samuelsen og Einar Hansen. I all hemmelighet hadde allierte skip med sennepsgass ankret opp i Bari. Gassen lekket ut men ingen skulle få kjennskap til saken.

LEIF VETLESEN -KRIGSSEILER

Fra 1972 til 1976 arbeidet jeg som bibliotekar i Informasjonsavdelingen i NORAD. Leif Vetlesen var informasjonssjef i NORAD. Krigsseilernes situasjon under og etter krigen ble derfor fortalt  i detaljer av Leif Vetlesen. Han dro til sjøs våren 1939 – bare 17 år gammel. Fra 1944 arbeidet han som redaksjonssekretær ved Sjømannsforbundets kontor i London. Etter krigen deltok han aktivt i kampen om utbetaling av krigsrisikotillegg til sjømennene. Flere bøker har han også skrevet om tiden til sjøs og om kampen om Nortraships hemmelige fond. I avsnittet om « Umyndiggjorte enker» omtales Leif Vetlesen som ble meget opprørt over behandlingen av enker etter sjømenn.

LITTERATUR OM KRIGSEILERE-EN ANBEFALING BARE

Jeg vil anbefale de som er interessert i den norske handelsflåtens militære betydning under krigen, å lese noen av disse titlene: Leif Vetlesen: Reis ingen monumenter. Kampen om Nortraships hemmelige fond.1981, Leif Vetlesen: Med døden i kjølevannet.1989, Leif Vetlesen og Ingvald Wahl: Syv fortellinger fra Norges krig på havet.1993, og Jon Rustung Hegland: Nortraships flåte. Bind II.1976.

Roger Albrigtsen: Krigsseilere fra Nord. Finnmark. Forlaget Kristiansen 2020. ISBN 978-82-92844-43-4

forlag@kristians1.net