KJAKAN – NR. 24

… OM EN ARBEIDERGUTT SOM BLIR KONGENS NÆRE VENN …

«… Din jævla kødd. Du skal faen ikke lede noen som helst gjennom Oslos gater …». Sitat slutt. Svik i egne rekker tolererte ikke Gunnar «Kjakan» Sønsteby verken under eller etter den annen verdenskrig. Krigen var over -slutt. Freden skulle vinnes. Den kraftige kritikken fra kaptein Gunnar «Kjakan» Sønsteby var rettet mot en norsk offiser fra Kompani Linge: Torbjørn Gulbrandsen- også kalt « Store-Tor «. En seiers parade ble arrangert i Oslo hvor Kompani Linges soldater skulle delta. Fanebæreren og anfører av Kompani-Linge i paraden gjennom Oslo forbi slottet skulle bli utført av «Store-Tor». «Kjakan» var blitt informert om et svik i egne rekker som skulle hemmeligholdes etter krigen. «Store-Tor» hadde samarbeidet med de tyske okkupasjonsmaktene samtidig som han arbeidet for Milorg. Ingen offentlige skandaler i egne rekker ble tillatt av Milorgs leder Jens Chr. Hauge. Han skulle vinne freden samt vise at Milorg var viktig. Derfor var det greit å rydde opp uten pressens og folks innsikt i saken. «Kjakan» fikk det som han ville. Ingen fanebærer blant svikere. « …jeg hatet ham helt til han var borte…» . Sitat slutt ifølge opplysninger fra «Kjakan».  

TIL AKTIV TJENESTE

  

I boken med tittel: « Nr. 24. Gunnar «Kjakan» Sønsteby. Krigen- Freden- Arven « møter vi en ung mann som vil aktiv bidra i kampen mot de tyske okkupasjonsstyrkene. Han hadde deltatt i kampene i 1940. Ingen oppfordret han til aktiv tjeneste. Tvert imot – han ble avvist av de norske myndighetene i Stockholm. Gunnar Sønsteby hadde ingen militær erfaring eller opplæring i skjult motstandsarbeid. Han lot ikke negative avslag stoppe han. En amatør i faget som ville gjøre noe aktivt. Britene i Stockholm godtok hans forslag om aktiv tjeneste under tvil. Han ble registrert som britisk agent. I fem år klarte han å unngå å bli tatt av tyskerne.

I ENGLAND-MILITÆR OPPLÆRING

Han ble sendt til England for militær opplæring i Kompani Linge. «… De trodde jeg var en playboy fordi jeg hadde klokke på begge armene …» fortalt han meg med et smil under arkivarbeid i Nrk med å identifisere venner fra krigen. Han var ingen tradisjonell militær i holdning. Derfor ville mange kaste han fra opplæringen i England- ubrukelig i tjeneste. Oberst John Skimmer Wilson (1888-1969) som ledet SOE, måtte personlig gripe inn slik at han fikk opplæringen godkjent. John Skimmer Wilson ble utnevnt som leder av Special Operations Executive (SOE), Scandinavian section, i januar 1942. Det vil si at han var leder for Norwegian Independent Company no. 1 – også kalt Kompani Linge.

HVA VAR HEMMLIGHETEN – HVORFOR BLE HAN ALDRI ARRESTERT?

Svaret er helt greit: Detaljert daglig planlegg av arbeid og oppgaver, en grundig vurdering av sikkerhet, en grundig vurdering av oppgavens risiko, ingen nærkontakt med folk som kjente han og fremfor alt: Alkohol og kvinner passet ikke inn i hans planer. Egne plager og svakheter skulle ikke hindre han i å utføre farlige og dristige oppdrag. I fem år klarte han å disiplinere seg for arbeidet. Men konsentrasjonen om oppgavene slet på han. Dessverre falt mange av hans nære venner. Nerver hadde han ikke før etter krigen. Han ble spurt etter krigen om hvordan freden ble opplevd: «….jeg tror ikke jeg har så mye nerver selv, men de første fredsårene var rett og slett jævlige. Ro fant jeg ingen stede … « Sitat slutt.

Boken vies også hans liv etter krigen. Han kunne velge jobb på øverste hylle, men rastløsheten og krigen slapp han ikke unna. Bokens innhold forteller om vilje til motstand, om vilje til offer for andre, vilje til å stå oppreist i motvind, og om vilje til å overleve dramatiske hendelser.

Petter Ringen Johannessen og Arnfinn Moland: Nr. 24. Gunnar «Kjakan» Sønsteby. Krigen-freden – arven. Cappelen Damm. 2024. 502s.

Tedd Urnes

03.01.2025

 

 

 

 

 

 

OM ET VIKTIG MØTE I NRKS FJERNSYNSARKIV

«…Et forsøk på å stoppe denne karen her er egentlige helt umulig…», var den korte kommentaren jeg fikk fra en betjent i NRKS resepsjon på Marienlyst i Oslo. Alle besøkene måtte melde fra om ankomst til den i huset som skulle bli besøkt. Min oppgave var å hente den berømte krigshelten Gunnar Sønsteby kalt « Kjakan» til arkivet. « Kjakan» var invitert av meg personlig. Han skulle hjelpe meg med å identifisere gamle venner fra 1945. Jeg hadde fått en gammel film fra en privat person som hadde tatt film i 1945. En historisk viktig film som vi kunne bruke i nye fjernsynsprogram om den annen verdenskrig. Den 6.juni  1945 skulle den meget omtalte «Oslo-gjengen» feire krigens slutt sammen med skotten Oberst John Sinner Wilson. Fra januar 1942 hadde den 54 år gamle offiseren hatt Skandinavia som ansvar i Special Operations Executive (SOE). John Skinner Wilson kunne vise til erfaring fra arbeid i Calcuttas politistyrker samt tillitsverv innen den internasjonale speiderbevegelsen.

Han ble møtt på Gardermoen flyplass av en representant for speiderbevegelsen samt norske offiserer. De ble fraktet til Norge i et amerikansk bombefly, Boeing b-17 Fortress. Bombeflyet ble også kalt "Flygende festning". Gjesten ble transportert inn til Oslo i bil. Filmfotografen fikk tillatelse til å delta på festen med filmkamera. Så langt var alt bra. Umulig for meg å kjenne igjen personene på filmen bortsett fra Max Manus, Gunnar Sønsteby, Milorg leder Jens Chr. Hauge og medlem av Milorg, Ole Borge  Derfor var det viktig å få personlig kontakt med «Kjakan» som han ble kalt av venner.

«…Et forsøk på å stoppe denne karen er umulig…» mente betjent i Nrk. Jeg møtte en kampklar «Kjakan» i Fjernsynsresepsjonen. En energisk, våken og kampklar «Kjakan» møtte meg. Han viste hvorfor han var innkalt til Fjernsynsarkivet. Klar til innstas med et språkbruk som nok var vanlig i krigsårene. Han bannet på hver setning, snakket mye og klart, og var atter en gang i kampstilling. Filmen ble vist for han. Alle deltagerne på festen ble navngitt av den energiske sabotøren samt en rekke personlige kommentar til noen av deltagerne: « … en kverulant som kan være glad for at han i det hele tatt er i live…» - kampklar igjen. Jeg ble mektig imponerte av mannen som hadde unngått å bli tatt av tyskerne i fem år. Dessuten begynte han å fortelle om egne erfaringer fra oppholdet i England under krigen: « … de trodde jeg var en playboy fordi jeg hadde kokke på begge armene…» fortalte han med smil og latter.

Han trengte ikke å bli fulgt ut av huset-Nrk på Marienlyst – mente han. Et spennende møte.

Filmen kan  nå sees på You Tube med tittel: En Fredens Kavalkade.

Tedd Urnes

08.12.2024

 

TYRKIA: SILKEVEIEN – EN TUROPPLEVELSE BARE

Silkeveien besto av et nett av karavavane veier som bandt Europa og Kina sammen. Veien ble kjent fordi Marco Polo fortalte om egne reiser. Silke var en viktig vare som ble fraktet fra Asia til Europa .Veien ble oppkalt etter varen som ble fraktet-silke. Veiene gikk fra Middelhavet og Svartehavet, sør og nord for Det kaspiske hav.

Vi møtte ikke noe som kunne minne om Marco Polo som reiste til Kina i årene 1271 til 1295. Nei- vi merket heller ikke rester av hans enorme energi. Vi gikk veien som kalles Silkeveien. En begrenset strekning på bare 3600 km. Likevel syntes de fleste av oss at turen var litt anstrengende. Veien var belagt med steiner. Blikket måtte bli rettet ned og ikke opp. Vi kom frem til slutt hele gruppen av norske fotturister fra byen Alanya. En fin tur tross alle steinene i veien.

 

 

 

OM AKTIV BOK GRAVING – OM BOK ARKEOLOGI

Vi bokgravere kjeder oss aldri så lenge vi kan få adgang til de mange bokkassene som finnes på ulike hotell. En spennende jakt på glemte bøker. Min siste alvorlige ekspedisjon ble utført blant bøker plassert på hylle i Grand Horizon App. Hotell i den tyrkiske byen Alanya. Resultatet ble meget positivt. Jeg fant en sjelden bok av Jon Michelet: « Le Coconut ». Boken ble utgitt på Forlaget Oktober i året 1988. Sidetallet er meget beskjedent på bare 161 sider. Allerede på første side siterer forfatteren den kjente fransk forfatteren Charles Baudelaire: « … Le silence et la nuit s’installerent en lui, Comme dans un caveau dont la clef est perdue…». Jon Michelet stiller en rekke krav til leseren med henvisning til personer som han antar vi kjenner? Her er en liste over noen av de navn som nevnes i boka: Mark Twain, General Gordon, Marcel Proust, Esther Williams, Truman Capote, Ingmar Bergman, Olof Palme, Juliette Greco og Anita Ekberg. Liste kan bli tilføyet mange andre navn også for interesserte.

« Le Cocunut» er en meget spesiell bok om et samfunn på øya Mauritius. Hovedpersonen i boka kaller seg « Baron». Han drifter et hotell hvor gjestene består av en merkelig blanding av personer med helt ulike interesser. Den nasjonale bakgrunn blant gjestene er også meget varierende. Vi møter sjømenn, boms, multimillionærer og bistandsarbeider. Et merkelig og mystisk manus blir gjenstand for mye oppmerksomhet. En norsk bistandsarbeider påtar seg arbeidet med å oversette dokumentet En felles følelse blant gjestene er at de lever i eksil. Forfatteren har valgt å skrive delvis på engelsk selv om norsk blir hovedspråket. En merkelig liten bok om en glemt øy i Indiahavet som i dag er besøkt av mange turister fra hele verden. Et positivt resultat av min siste bok ekspedisjon blant glemte bøker.

Tedd Urnes

21.11.2024

 

DEN GANG JEG VAR YNGRE

En magistergrad i litteraturvitenskap behøver ikke være en sikker garanti for aktiv litteratur innsats. Enkelte unntak finnes blant de mange studentene som kan vise til en eksamen innen faget litteratur kunnskap. Berit Anna Hoff er en av de mange som kan faget litteratur historie, og som klarer å skape ny litteratur. Vi som vokste opp i drabantbyen Lambertseter i Oslo på femtitallet, kan vise til spennende opplevelser. Få av oss kan kalle oss «poeter». De som utmerket seg på folkeskolen på Lambertseter ble lagt merke til. De var ikke i flertall. I følge kommentar fra min venn Petter Mohn var Berit Anna Hoff blant disse få skoleflinke. Hun kunne sette læreren fast i mange fag. Den lille, beskjedne diktsamlingen med tittel: « DEN GANG JEG VAR YNGRE ENN JEG ORKET Å VÆRE» gir leseren få kunnskaper om livet på Lambertseter i forrige århundre. Diktenes innhold skaper en indre reise i poetens personlig opplevelser. Emner for reisen er: Glemt og mistet kjærlighet, om savn og sorg,  om tapt og glemt barndom, om tap av uskyld og om svik. Hun har tidligere utgitt tre diktsamlinger: « Snart er vi bort», « Sanger om sorg og elskov», og « Send ikke Askepott på flere ball». Noen av diktene treffer meg sterkere enn de andre. Personlig måtte jeg lese diktene flere ganger før jeg egentlig forsto alvoret i diktene. Anbefaler leseren disse diktene: «Snøen på markene», « Aldri mer» og « I Gaza herjer hungersnøden». Vi blir minnet på en verden vi helst håpet kunne bli bedre.

Diktsamlingen er utgitt på Elefantus Forlag i 2024.

Diktsamling av Berit Anna Hoff: Den gang jeg var yngre enn jeg orket å være.

 

SKOGSTRAGEDIE PÅ LAMBERTSETER

…»Rock Around The Clock « tapt i skogen…

Vi lærte å telle på engelsk -One, two three o'clock, four o'clock  rock...We gonna rock around the clock to night...

Vi som vokste opp i Marmorveien i drabantbyen Lambertseter, gjorde alvor av lek i hverdagen. Leken ute blant andre barn var viktig for alle. Gaten var fysisk okkupert av barn uansett alder. Vi gutta var mest opptatt av hyttebygging i nærområdene- i skogen nær dagens motorvei. Skolearbeid, lekse lesing, pugging av salmevers eller gangetabellen, ble ikke prioriterte oppgaver blant oss gutta. Jentene var mer plikt oppfyllende med skolearbeidet. Leken var alvor. I trær nær Marmorveien ned mot dagens motorvei bygde vi hytter. Tre trær ble brukt.  Her kunne vi slappe av med private aktiviteter som spilling av gamle grammofonplater – 78 plater. Disse grammofonplatene tålte ikke tøff behandling.

Vi kjente til kvalitetene på platene. Likevel dristet vi til å ta med både en gammel platespiller og plater opp i hytta i trærne. Under krigen hadde mine foreldre byttet til seg en platespiller for 78 plater mot avlevering av poteter fra egen produksjon. Spilleren var lagt i en vanlig brun koffert. Skogstragedien kunne ha vært unngått dersom vi hadde tatt bedre vare på platen. Vår mest populære plate ble knust under transport opp til hytta. Tittelen på plata var: « Rock Around The Clock (1955)« med Bill Haley and his Comets. En tragedie som vi ikke glemt så lett. Fortsatt kribler det i begge beina når den mest kjente rocke platen spilles. Minnet om tapet kom tilbake nylig under et møte med de tre trærne hvor hytta var bygd. Gjengrodde og glemte stier ble besøk for å se om noe av barndommens virke kunne være bevart. Rester etter steinhyttene og borgen var der fortsatt. I dag hadde nye brukere av skogen bygd egen hytte og leirplass.

Den kjente hoppbakken «Ekern» var grodd helt igjen. Her hoppet jeg en gang med fall.
Stiene ned mot motorveien var avsperret med gjerde på grunn av trafikken. Derfor fant jeg ikke den hytta som jeg søkte etter. Veien var sperret. Turen var likevel en spennende reise tilbake til en tid glemte i et kjent område hvor vi fortsatt kan møte på rådyr som har mistet egent området. Rådyret og jeg hadde det felles at vi hadde mistet et fint område. Dessuten hadde jeg mistet min kjære rocke plate –« Rock Around The Clock «.

Her noen andre plater som vi spilte:

Tedd Urnes

17.10.2024

 

 

OM DE HARDE, OM DE RADIKALE, OM DEN MEST RADIKALE POLITISKE PERIODEN I ETTERKRIGSTIDA?

Politiske rapport om en glemt tid.

Steinar Stjernø (SV) har klart å samle mye stoff om de radikale 1970-årene for SF og SV. Mange partivenner har bidratt med opplysninger om den tiden. Tittelen på boka er:» DE RADIKALE 1970-årene. Med SF og SV i medgang og motgang, 1967 -2024 «. Sidetallet er 382 inkludert register og en omfattende kildesamling -sluttnoter-som anbefales lest. Her finnes mye spennende stoff om politiske forhold glemt for de fleste. Vi bli presentert hvordan og hvorfor SF og SV oppsto. For å vekke litt lokal interesse for boken, har jeg studert kilde henvisningene og registeret grundig. Vi finner kjente navn blant de som skapte historien om det i dag mest ledende opposisjonspartiet på venstresiden. Jeg vil legge vekt på et spesielt navn som vi kjenner i Nordstrand SV: THEO KORITZINSKY. Et navn som skrives ofte feil. Han er nevnt hele 11 ganger i registeret. Navnet dukker også opp i kildesamlingen hele 2 ganger.

For å vekke litt interesse for fortidens studier, politiske nederlag, personlige tragedier, seir, hardt arbeid, og et håp på en bedre fremtid, vil jeg publisere sitater løsrevet fra tekstens sammenheng.

Helt greit?  lykke til med arbeidet!

Sitat fra side 25-På «Katta»

«…Fire år tidligere hadde Berge Furre gått ut av «Katta», og tre år tidligere Theo Koritzinsky, begge seinere SV-ledere og stortingsrepresentanter …».

Sitat fra side 33- SF I 1960-åra.

«… Blant 61-erne med omtrent samme alder som jeg, som raskt meldte seg inn, Lars Allden, Tore Linne Eriksen, Harald Berntsen og de litt eldre Theo Koritzinsky og Helge Rønning få år seinere…».

Sitat fra side 37 – Inn i SF

«… jeg glemmer heller ikke noe Venstres parlamentariske leder, Bent Røiseland, svarte da den unge Theo Koritzinsky presset han om hans syn på amerikanernes bruk av gass og napalm bomber i Vietnam: Ikke gass! Men altså greit med napalm?...».

Sitat fra side 48 – ML -vil erobre SF

… Mot splittelse i SF…

«… Theo Koritzinsky, seinere partileder, var den siste formann i SUF (1965-1966), før ml-erne ble dominerende der…».

Sitat fra side 63 – KONTRAST :» Et mangeårig seminar»

«…organisasjonen « Folkereisning mot krig» utga fra 1962 det pasifistiske tidsskriftet » PAX», der blant annet Johan Galtung, Tor Bjerkmann, Nils Petter Gleditsch og Theo Koritzinsky var med…»

Sitat fra side 215- Et bilde med flekker

«… Da Theo Koritzinsky ble leder i 1983, var det slutt på å ta imot betalte ferieopphold, men han besøkte Romania en gang for politiske samtaler. Han stilte kritiske spørsmål om hvorfor det var så mange bilder av President Ceaucescu. Etterpå spurte tolken om han ikke var redd for å bli sendt hjem? Koritzinsky svarte at hvis han ble sendt hjem, ville SV bryte forbindelsen …».

Sitat fra side 219-Nedrustning eller defensivt nasjonalt forsvar.

«… Det gjorde også Theo Koritzinsky, som tilhørte den pasifistiske SF- tradisjonen …».

Sitat fra side 221- Nedrustning

«…På landsmøtet i 1979, argumenterte jeg for det samme standpunkt som før, og Theo Koritzinsky …. støttet det igjen… «.

Sitat fra side 278 -Partiet: Rolig mellomspill og farvel til revolusjonen.

«…Berge Furre gikk av som partileder i 1983. Han ble snart professor i historie og kirkehistorie og ble aktiv kirkepolitiker i målrørsla. Theo Koritzinsky ble partileder. Han hadde siden 1961 vært engasjert i kampen mot atomvåpen …».

Sitat side 284

«… under Theo Koritzinsky (1983-1987) var det motstand mot atomopprustning…».

Sitat fra side 303

«… Theo Koritzinsky framhevet atomopprustninga som « vår tids største sak»…».

I «SLUTTNOTER « i boken jeg vil anbefale å lese på side 322 og side 343 hvor den meget omtalte Theo gir flere opplysninger om en tid glemt. Legg også merke til stikkordet: Atomvåpen. En fortsatt viktig politiske sak også nå i året 2024- vi må ikke glemme saken.

Tedd Urnes

15.10.2024