LA GENERATION PERDU- THE LOST GENERATION

… You are all a lost generation…» -Gertrude Stein in conversation…

Vi er i Paris etter den første verdenskrig. Krigen er slutt. Året er 1918. Paris er byen mange kunstnere og forfattere velger å besøke etter krigen. Det er billig å bo i Paris for amerikanere. Blant de mange som søker opphold i Paris, er den ukjente amerikanske forfatteren Ernest Hemingway. »…Den tapte generasjon…» kalte den amerikanske forfatteren Gertrude Stein de mange skadeskutte kunstnerne som kontaktet henne for råd i Paris. Hver krig krever store offer også blant de som overlevde kampene. I boken: « The Sun also Rises « av Ernest Hemingway skildres en gruppe som sliter med tilværelsen. De fester, de drikker hver dag, er rastløse, og de bruker byen Paris for hva denne byen er verdt.

HVORDAN BLIR LIVET ETTER KAMPENE FOR FORFATTERE I DAGENS UKRAINA?

Fortsatt er landet i krig. Kampene pågår hver dag. Folk blir terrorisert av russernes doner som treffer flere sivile mål enn militære mål. Vi kan bare ane noe om resultatet når freden kommer. Vil Paris atter en gang bli en by for skadeskutte forfattere fra Ukraina? Vil vi få nye kjente forfattere som skriver fra  Paris?

ITALIA ETTER DEN ANNEN VERDENSKRIG-FIATS LEDER-GIANNI AGNELLI

Italia har tapt krigen. Hjem fa krigen kommer soldatene for å begynne en ny tilværelse. Blant disse tapte sønnene er også arvingen til FIAT konsernet Gianni Agnelli. Han er for rastløst til et lederverv i bil firma FIAT. Rastløsheten til playboyen tar ikke slutt før han begynner å arbeide for firmaet i en alder av 48 år. Festen varte lenge for han og hans kamerater fra krigen. Hans søster Susanna Agnelli skriver om disse etterkrigsårene i bok med tittelen: « We Always Wore Sailors Suits «. Boken ble utgitt i 1975. Ofte fester, parties, hurtig bilkjøring, seksuell omgang med de fleste av vennene, ble regelen med få unntak. Denne hektiske tiden har også blitt et tema for den kjente italienske filmen: «La Dolce Vita». Susanna Agnelli (1922 – 2009)ble seinere utenriksminister i Italia. Søskenparet Gianni og Susanna hadde et nært forhold hele livet uansett hva som skjedde med dem privat.

ÅRET ER 2025- FLYTNINGER- KRIG – UKRAINA

Vi må anta at krigen har satt sine spor hos vanlig folk og blant forfattere- det skrivende folket. Vi må også anta at vi tatt lærdom av krigens redsler. Vi får håpe at ingen kaller «flyktningene» er tapt generasjon – La generation pardu- nå i 2025.

I 2025 er det registret om lag 92000 ukrainske flytninger i Norge. Det er den største flyktninggruppe i landet.

Tedd Urnes

30.03.2025

 

 

 

…VI KOMMER SOM VENNER…

FRA OSCARSBORG TIL HEGRA – BOK FRA 1946

« …men vi kommer dog som venner… meddelte den tyske offiseren Mullauer til major Th. Abildgaard som svarte med disse ord:» …enhver som kommer til Norge med våpen i hånd, blir å betrakte som fiende og vil bli bekjempet med alle midler…»Sitat slutt: Den kritiske samtalen fant sted mellom major

Th. Abildgaard og den tyske løytnanten Mullauer. General von Saker hadde sendt den tyske offiseren til de norske styrkene for å forhandle. I 1940 forsto ikke alle at Norge var blitt angrepet av Nazi-Tyskland. Mange var i tvil om landet var i krig. Likevel var kampviljen blant mange menige soldater som møtte frem til tjeneste helt klar. Vi var i krig. Landet måtte forsvares. Mange møtte opp til tjeneste selv om de hadde dårlig militær trening.

Major Th. Abildgaard (1890 -1953) var sjef for linjeavdeling/ I.R.6 i Haugsbygd i Jevnaker. Han ble seinere arrestert av tyskerne og fengslet.

Forsvarsvilje blant vanlige soldater.

«…Je får ha på meg di gamle fillon og vente med di nie tø vi marsjerer inn i Berlin…» Sitat fra en av de mange soldatene som møtte fram til tjeneste i Solør. Også kjent er den optimistiske kraftsalven fra en ukjent soldat fra Odalen: «… je gir me itte før det norske flagget vaier i Berlin…».

Til tross for uklare krigsmeldinger fra regjering og forsvar, var mange villige til å gjøre en innsats for landet.

 FRA ET MØTE HOS WINSTEN S. CHURCHILL I 1939

Forfatteren i Wilh. Munter Rolfsen viser til en rapport fra et møte hjemme hos Winston S. Churchill en dag i mai i 1939. « …Tror De det blir krig?...»  spør forfatteren. Svaret var helt klart formulert av Winston S. Churchill: « …ja, ikke i dag ,ikke i morgen , men til høsten…». Forfatteren var journalist i avisen Morgenbladet før krigen med hoved interesse for politikk.  Den britiske politikeren hadde grundig studert boken til Adolf Hitler: « Mein Kampf «. 

1946-EN GAMMEL BOK I BIBLIOTEKET

Boken som jeg her omtaler, fant jeg helt tilfeldig i eget bibliotek. Utgitt i året 1946. Hva kjente man til i årene etter krigen om krigen? Vi får detaljerte opplysninger om kampene mellom de norske uerfarne soldater og de tyske styrkene. En imponerende innsats av utrente norske soldater. De tyske soldatene ble slått tilbake gjentatte ganger. Fordi soldatene ble liggende i stillingene for lenge, ble de gradvis utslitte. I 2025 vet vi mer om kampene rundt i landet enn i 1946. Vi kjenner til navn på personer som deltok i kampene ved Kongsvinger festning: Max Manus, Shetlands Larsen og den legendariske svenske offiseren Gøsta Benckert. De norske soldatene manglet støtte fra tanks, artilleri og fly. Dessuten fikk de norske styrkene ikke stoppet de viktige forsyningene til de tyske styrkene. Den britiske marinen feilvurderte situasjonen ledet av Winston S. Churchill personlig. Et nederlag som britene helst ikke ville omtale etter krigen. Britene hadde planlagt en begrenset invasjon av flere byer i Norge for hindre transport av malm far Narvik til Tyskland.

TAP I STRID

Tallene for tap kan variere noe. Vi antar at drepte tyskere var 1317 og sårede 1604. De norske tapene var 860 med 860 som sårede. Tallene kan diskuteres-usikre tall.

LIIT OM FORFATTEREN AV 1946 UTGAVEN

Etter den annen verdenskrig arbeidet forfatteren Wilh. Munter Rolfsen som advokat, dommer og filmprodusent. Kjent er filmene «Ni Liv», « Shetlandsgjengen» og « Venner». Han var utdannet offiser og deltok i kampene i 1940. Han var aktiv med i motstandskampen. Fra 1943 til1945 var han offiser for de norske troppene i Sverige. Han ble født i 1913 og døde i 2002.

OM KRITISKE KILDE ARBEID I NYERE BØKER OM KRIGEN

Boken fra 1946 finnes ikke oppført over i listen over fagbøker i flere av de bøker som har blitt utgitt de seinere årene- merkelig. Finnes det for mye feil i boken utgitt i 1946? I 1946 kostet boken kr.12.80 og seinere bare kr. 4.-Aktiv søking i boksamlinger er spennende. Viktig å kunne sammenligne eldre fakta mot nye data om et kjent emne. Anbefaler lesing av boken med tittel : « Tre desperate uker .Det norsk-britiske felttoget i Sør-Norge».

Tedd Urnes

09.03.2025

    

            

 

 

...OM ET MØTE HVOR JAGERFLY OG MILITÆRE DRONER BLE DISKUTERT…»

…Ved fronten i Ukraina…

« …Droner -ikke nye kampfly – er viktig for forsvaret…vi trenger droner …». Samtalen fant sted under et privat besøk på et cruiseskip i Oslo havn. Jeg hadde kommet i snakk med en forhenværende norsk jagerflyger. Norge planla å kjøpe dyre amerikanske kampfly. Svensk jagerfly var å foretrekke påstod jeg. Fly var og er spennende emner for meg og mange av mine venner. Vi trenger ikke jagerfly, men droner påstod jagerflygeren og hans venn. Jeg må innrømme at mine kunnskaper om droner ikke var særlig imponerende. I forbindelse med lesing av Knut Flovik Thoresens bok «Ved fronten i Ukraina. Norske frivillige i kamp mot Putins soldater «  ble interessen for militære droner  en nye aktualitet. Jagerflygeren hadde rett. Droner blir brukt mye nå i Ukrainas kamp mot Putins soldater. Militære droner brukes for å samle inn informasjon om fiendes styrker, og til å avfyre våpen uten å risikere egne soldater. I krigen Ukraina benyttes droner av begge de stridende parter. Droneangrep blir også grundig beskrevet i bok om kampene i Ukraina. Den norske forfatteren, historikeren og tidligere offiser Knut Flovik Thoresen skriver om egne erfaringer fra besøk i Ukraina. Boken ble utgitt i 2023. Norske frivillige forteller om egne opplevelser fra fronten. Krigen er meget brutal. Til og med erfarne soldater får problemer etter stridene. Ukraina er større enn Frankrike og større enn Tyskland. Omlag 40 millioner bor i landet. Tapene av soldatene er stor både blant Putins soldater og landets soldater i forsvar for landet. Sivile tap er også av betydning. Norge har gitt våpen til landets forsvar. Mindre kjent er opplysningene om at nordmenn har kjempet aktivt mot Putins soldater. Forfatteren lar flere av de norske frivillige få fortelle om egne erfaringer.

…KRIGEN I UKRAINA  - JAN GUILLOS GREV CARL HAMILTON  DELTAR OGSÅ…

…Ukraina er et aktuelt emne for Carl Hamilton…

Krigen i Ukraina har også vekket interesse hos den kjente svenske forfatteren Jan Guillou. Han lar den kjente roman skikkelsen, offiseren Carl Hamilton, bli aktiv igjen til fordel for forsvaret av Ukraina. I boken med tittelen « Høk over Høk « er den pensjonerte offiseren igjen i tjeneste. Boken viser til en teknisk mulighet for overvåking av all kommunikasjon i landet. Elektronisk krigføring   for å bekjempe kriminalitet testes ut. Hovedpersonen i boken er ikke Carl Hamilton, men hans journalist vennen Erik Ponti. En spennende bok hvor de aktuelle politiske hendelsene blir flettet inni handlingen. Ukraina har fått plass sentralt plassert i svensk spennings litteratur.

Knut Flovik Thoresen: Ved fronten i Ukraina. Norske frivillige i kamp mot Putins soldater. Historie & Kultur. 2023.

Jan Guillou: Høk over høk. Cappelen Damm.2023.

Tedd Urnes

07.03.2025

 

 

.

 

 

 

 

KJAKAN – NR. 24

… OM EN ARBEIDERGUTT SOM BLIR KONGENS NÆRE VENN …

«… Din jævla kødd. Du skal faen ikke lede noen som helst gjennom Oslos gater …». Sitat slutt. Svik i egne rekker tolererte ikke Gunnar «Kjakan» Sønsteby verken under eller etter den annen verdenskrig. Krigen var over -slutt. Freden skulle vinnes. Den kraftige kritikken fra kaptein Gunnar «Kjakan» Sønsteby var rettet mot en norsk offiser fra Kompani Linge: Torbjørn Gulbrandsen- også kalt « Store-Tor «. En seiers parade ble arrangert i Oslo hvor Kompani Linges soldater skulle delta. Fanebæreren og anfører av Kompani-Linge i paraden gjennom Oslo forbi slottet skulle bli utført av «Store-Tor». «Kjakan» var blitt informert om et svik i egne rekker som skulle hemmeligholdes etter krigen. «Store-Tor» hadde samarbeidet med de tyske okkupasjonsmaktene samtidig som han arbeidet for Milorg. Ingen offentlige skandaler i egne rekker ble tillatt av Milorgs leder Jens Chr. Hauge. Han skulle vinne freden samt vise at Milorg var viktig. Derfor var det greit å rydde opp uten pressens og folks innsikt i saken. «Kjakan» fikk det som han ville. Ingen fanebærer blant svikere. « …jeg hatet ham helt til han var borte…» . Sitat slutt ifølge opplysninger fra «Kjakan».  

TIL AKTIV TJENESTE

  

I boken med tittel: « Nr. 24. Gunnar «Kjakan» Sønsteby. Krigen- Freden- Arven « møter vi en ung mann som vil aktiv bidra i kampen mot de tyske okkupasjonsstyrkene. Han hadde deltatt i kampene i 1940. Ingen oppfordret han til aktiv tjeneste. Tvert imot – han ble avvist av de norske myndighetene i Stockholm. Gunnar Sønsteby hadde ingen militær erfaring eller opplæring i skjult motstandsarbeid. Han lot ikke negative avslag stoppe han. En amatør i faget som ville gjøre noe aktivt. Britene i Stockholm godtok hans forslag om aktiv tjeneste under tvil. Han ble registrert som britisk agent. I fem år klarte han å unngå å bli tatt av tyskerne.

I ENGLAND-MILITÆR OPPLÆRING

Han ble sendt til England for militær opplæring i Kompani Linge. «… De trodde jeg var en playboy fordi jeg hadde klokke på begge armene …» fortalt han meg med et smil under arkivarbeid i Nrk med å identifisere venner fra krigen. Han var ingen tradisjonell militær i holdning. Derfor ville mange kaste han fra opplæringen i England- ubrukelig i tjeneste. Oberst John Skimmer Wilson (1888-1969) som ledet SOE, måtte personlig gripe inn slik at han fikk opplæringen godkjent. John Skimmer Wilson ble utnevnt som leder av Special Operations Executive (SOE), Scandinavian section, i januar 1942. Det vil si at han var leder for Norwegian Independent Company no. 1 – også kalt Kompani Linge.

HVA VAR HEMMLIGHETEN – HVORFOR BLE HAN ALDRI ARRESTERT?

Svaret er helt greit: Detaljert daglig planlegg av arbeid og oppgaver, en grundig vurdering av sikkerhet, en grundig vurdering av oppgavens risiko, ingen nærkontakt med folk som kjente han og fremfor alt: Alkohol og kvinner passet ikke inn i hans planer. Egne plager og svakheter skulle ikke hindre han i å utføre farlige og dristige oppdrag. I fem år klarte han å disiplinere seg for arbeidet. Men konsentrasjonen om oppgavene slet på han. Dessverre falt mange av hans nære venner. Nerver hadde han ikke før etter krigen. Han ble spurt etter krigen om hvordan freden ble opplevd: «….jeg tror ikke jeg har så mye nerver selv, men de første fredsårene var rett og slett jævlige. Ro fant jeg ingen stede … « Sitat slutt.

Boken vies også hans liv etter krigen. Han kunne velge jobb på øverste hylle, men rastløsheten og krigen slapp han ikke unna. Bokens innhold forteller om vilje til motstand, om vilje til offer for andre, vilje til å stå oppreist i motvind, og om vilje til å overleve dramatiske hendelser.

Petter Ringen Johannessen og Arnfinn Moland: Nr. 24. Gunnar «Kjakan» Sønsteby. Krigen-freden – arven. Cappelen Damm. 2024. 502s.

Tedd Urnes

03.01.2025

 

 

 

 

 

 

OM ET VIKTIG MØTE I NRKS FJERNSYNSARKIV

«…Et forsøk på å stoppe denne karen her er egentlige helt umulig…», var den korte kommentaren jeg fikk fra en betjent i NRKS resepsjon på Marienlyst i Oslo. Alle besøkene måtte melde fra om ankomst til den i huset som skulle bli besøkt. Min oppgave var å hente den berømte krigshelten Gunnar Sønsteby kalt « Kjakan» til arkivet. « Kjakan» var invitert av meg personlig. Han skulle hjelpe meg med å identifisere gamle venner fra 1945. Jeg hadde fått en gammel film fra en privat person som hadde tatt film i 1945. En historisk viktig film som vi kunne bruke i nye fjernsynsprogram om den annen verdenskrig. Den 6.juni  1945 skulle den meget omtalte «Oslo-gjengen» feire krigens slutt sammen med skotten Oberst John Sinner Wilson. Fra januar 1942 hadde den 54 år gamle offiseren hatt Skandinavia som ansvar i Special Operations Executive (SOE). John Skinner Wilson kunne vise til erfaring fra arbeid i Calcuttas politistyrker samt tillitsverv innen den internasjonale speiderbevegelsen.

Han ble møtt på Gardermoen flyplass av en representant for speiderbevegelsen samt norske offiserer. De ble fraktet til Norge i et amerikansk bombefly, Boeing b-17 Fortress. Bombeflyet ble også kalt "Flygende festning". Gjesten ble transportert inn til Oslo i bil. Filmfotografen fikk tillatelse til å delta på festen med filmkamera. Så langt var alt bra. Umulig for meg å kjenne igjen personene på filmen bortsett fra Max Manus, Gunnar Sønsteby, Milorg leder Jens Chr. Hauge og medlem av Milorg, Ole Borge  Derfor var det viktig å få personlig kontakt med «Kjakan» som han ble kalt av venner.

«…Et forsøk på å stoppe denne karen er umulig…» mente betjent i Nrk. Jeg møtte en kampklar «Kjakan» i Fjernsynsresepsjonen. En energisk, våken og kampklar «Kjakan» møtte meg. Han viste hvorfor han var innkalt til Fjernsynsarkivet. Klar til innstas med et språkbruk som nok var vanlig i krigsårene. Han bannet på hver setning, snakket mye og klart, og var atter en gang i kampstilling. Filmen ble vist for han. Alle deltagerne på festen ble navngitt av den energiske sabotøren samt en rekke personlige kommentar til noen av deltagerne: « … en kverulant som kan være glad for at han i det hele tatt er i live…» - kampklar igjen. Jeg ble mektig imponerte av mannen som hadde unngått å bli tatt av tyskerne i fem år. Dessuten begynte han å fortelle om egne erfaringer fra oppholdet i England under krigen: « … de trodde jeg var en playboy fordi jeg hadde kokke på begge armene…» fortalte han med smil og latter.

Han trengte ikke å bli fulgt ut av huset-Nrk på Marienlyst – mente han. Et spennende møte.

Filmen kan  nå sees på You Tube med tittel: En Fredens Kavalkade.

Tedd Urnes

08.12.2024

 

TYRKIA: SILKEVEIEN – EN TUROPPLEVELSE BARE

Silkeveien besto av et nett av karavavane veier som bandt Europa og Kina sammen. Veien ble kjent fordi Marco Polo fortalte om egne reiser. Silke var en viktig vare som ble fraktet fra Asia til Europa .Veien ble oppkalt etter varen som ble fraktet-silke. Veiene gikk fra Middelhavet og Svartehavet, sør og nord for Det kaspiske hav.

Vi møtte ikke noe som kunne minne om Marco Polo som reiste til Kina i årene 1271 til 1295. Nei- vi merket heller ikke rester av hans enorme energi. Vi gikk veien som kalles Silkeveien. En begrenset strekning på bare 3600 km. Likevel syntes de fleste av oss at turen var litt anstrengende. Veien var belagt med steiner. Blikket måtte bli rettet ned og ikke opp. Vi kom frem til slutt hele gruppen av norske fotturister fra byen Alanya. En fin tur tross alle steinene i veien.

 

 

 

OM AKTIV BOK GRAVING – OM BOK ARKEOLOGI

Vi bokgravere kjeder oss aldri så lenge vi kan få adgang til de mange bokkassene som finnes på ulike hotell. En spennende jakt på glemte bøker. Min siste alvorlige ekspedisjon ble utført blant bøker plassert på hylle i Grand Horizon App. Hotell i den tyrkiske byen Alanya. Resultatet ble meget positivt. Jeg fant en sjelden bok av Jon Michelet: « Le Coconut ». Boken ble utgitt på Forlaget Oktober i året 1988. Sidetallet er meget beskjedent på bare 161 sider. Allerede på første side siterer forfatteren den kjente fransk forfatteren Charles Baudelaire: « … Le silence et la nuit s’installerent en lui, Comme dans un caveau dont la clef est perdue…». Jon Michelet stiller en rekke krav til leseren med henvisning til personer som han antar vi kjenner? Her er en liste over noen av de navn som nevnes i boka: Mark Twain, General Gordon, Marcel Proust, Esther Williams, Truman Capote, Ingmar Bergman, Olof Palme, Juliette Greco og Anita Ekberg. Liste kan bli tilføyet mange andre navn også for interesserte.

« Le Cocunut» er en meget spesiell bok om et samfunn på øya Mauritius. Hovedpersonen i boka kaller seg « Baron». Han drifter et hotell hvor gjestene består av en merkelig blanding av personer med helt ulike interesser. Den nasjonale bakgrunn blant gjestene er også meget varierende. Vi møter sjømenn, boms, multimillionærer og bistandsarbeider. Et merkelig og mystisk manus blir gjenstand for mye oppmerksomhet. En norsk bistandsarbeider påtar seg arbeidet med å oversette dokumentet En felles følelse blant gjestene er at de lever i eksil. Forfatteren har valgt å skrive delvis på engelsk selv om norsk blir hovedspråket. En merkelig liten bok om en glemt øy i Indiahavet som i dag er besøkt av mange turister fra hele verden. Et positivt resultat av min siste bok ekspedisjon blant glemte bøker.

Tedd Urnes

21.11.2024