….VI VET MYE MER NÅ MEN…

I en hektisk politisk valgkamp, hvor vi vil at alle skal like budskapet vi vil meddele- uansett alder, kjønn, yrke, økonomi og sosial status, får vi kunnskap om mye mer enn vi skulle vite. Mye mer. For mye egentlig. Hva vet du om han og hvorfor ble det slik? Nærkontakt med nye venner vekker også minner vi hadde fra tidligere valg, tidligere møter og personlig treff. Hvor er han nå han som skape så mye oppstyr? Fortell meg noe nytt også. Om det nye samfunn som skapes nå og bare nå.

Spørsmål ble stilt til en som vil være anonym etter valget 2025. Dette svaret ble avgitt:

 

 

 

To som vet mye -for mye

…to som vil holde noe for seg selv…

Du vet hva jeg vet

Men igjen vet hva jeg vet

Ingen vet hva ingen vet

Men vi vet noe ingen vet

Ingen får vite hva du vet og jeg vet

Ingen vet hvorfor vi vet så mye

Sammen vet vi det vi vet

La det være med det –

 

Vi møtes igjen ved neste valg. Da skal vi fortelle hverandre hva vi vet om det som ingen vet.

Tedd Urnes

25.12.2025

 

 

HVORDAN KLARE OVERGANGEN FRA DET TRAGISKE TIL DET TRIVIELLE

…NOEN REGLER FOR DE SOM ER LITT MER AKTIVE ENN ANDRE –

Vi trodde vi som overlevde den hektiske valgkampen i 2025 på et bedre samfunn for folk flest-vi trodde at slitet var nyttig.

Hvordan klare de brutale forandringene fra et meget aktivt, mentalt oppkvikkende liv og engasjert virksomhet, til en avslappet og rolig hverdag uten press og krav? Vi få som har opplevd utallige politiske valgkamper fra en tid hvor vi virkelig kunne kalle hverdagen for en kamp – en politisk kamp for et bedre samfunn- trodde vi klarte forandringen denne gangen også. Å gå fra « det tragiske til det trivielle « er ikke lett for noen egentlig. Hver av de mest erfarne på området har sikkert egne opplegg for å meste den nye tiden. Her er mitt opplegg eller forsøk på å kunne tilpasse seg normale forhold hvor krav og rutiner er under kontroll.

Hjerneforskere kan sikkert forklare hvordan hjernen arbeider under og etter en stress situasjon. Hvorfor hjernen begynner å virke under løp – krevende løp. Noe skjer med hjernen mens du løper. Du trenger igjen akademiske forklaring på forandringen – du merker det bare. Du opplever tidligere situasjoner på en ny og bedre måte, vansker oppklares, mennesker kommer til deg på nytt og du merker at stresset gradvis avtar. Men det holder ikke å løpe 10 km en gang i uken. Du må løpe distansen tre ganger hver uke i rolig fart tilpasset et maratonløp-sakte men målbevisst. Savnet etter aktive personer, savnet etter krevende situasjoner, nærkontakten med venner og den triste opplevelse at de er ikke der lengre, men minnene kommer tilbake under løpene. Du må nok godkjenne din sårbare og sentimentale situasjon før og etter løpene. Men holder det med noen løp i uken.  Svar: Nei. Det hjelper noe en stund. Anbefaler videre behandling med å lytte til sanger fra kjente filmer og kjente sanger.

Den første sangen er fra den kjente filmen: « My Fair Lady» hvor britiske professor Henry Higgins sliter med et personlige problem i sitt for hold til sin elev:» I have grown accustomed to her face». Rollen som Henry Higgins spilles av Rex Harrison. Den andre filmen om et forhold under den annen verdenskrig:» Casablanca», hvor den kjente sangen fremføres: « As time goes by «. En kjent situasjon blant mange av oss som levd noen år. Frank Sinatra sier det som kan sies når et nært forhold ikke er der mer i sangen: « Thanks for the Memory «.

Det store spørsmålet nå i desember 2025 med et politisk valg på avstand: Virket denne metoden også nå i 2025 – en bra metode fra tidligere år? Svaret er dessverre: Nei. Savn, minner, erfaringer, og mye mer oppleves fortsatt som nært og levende. Godt Nytt år for 2026 -men prøve metoden iallfall.

Tedd Urnes

23.12.2025

 

 

 

KINOMINNER

Oslokinoene 100 år

…noen personlige minner samt omtale av boken…

I forordet til boken med tittel: « Kinominner» skriver den kjente norske forfatter Lars Saabye Christensen dette:» …En by uten kinoer er en mangelfull by. Bare tenke deg det: en by uten kinoer. Det er nærmest utenkelig…» Sitat slutt.

Vi som var barn på femtitallet, ungdom på sekstitallet og litt voksne på syttitallet, søkt opplevelse i de mørke rom i byens mange kinoer. Min personlige begynnelse på et aktivt kinobesøk begynte tidlig i ung alder på Jarlen kino på Kampen i Oslo. Vi hadde myntene i snor rundt halsen, stod i lange køer og lagde et forferdelig bråk på kinoen når helten vår Hopalong Cassidy var i fare. Roy Rogers var min helt fremfor alle andre cowboys.

Klart vi skulle advare han mot skurker og andre kjeltringer. Helten måtte bli reddet av oss barna! Vi levde oss inn i handlingen, i konfliktene og farene. Vi deltok mer enn aktivt i cowboyenes kamp- en rettferdig kamp. Min interesse for opplevelser i det mørke rom fortsatte med besøk på Nordstrand kino og på « kassa» i samfunnshuset på Abildsø. På  « kassa» kunne vi klare å komme inn på voksen kino – lite kontroll med alderen.

KINOMINNER VEKKES

…min sekretær i speidersaker på Lambertseter…og film aktiv

I boken om opplevelser i det mørke rom, vekkes mange minner fra en glemt tid. Minner fra barndommen kommer frem i lyset igjen – fine minner. Boken er rikt utstyrt med bilder av folk som var aktiv i filmbransjen gjennom mange år. Til min overraskelse finner jeg bildet av hun som gav meg gratisbilletter til flere spennende film presentasjoner: Fullmektig Inger Petterson. Hun var ansatt i Oslo Kinematografers administrasjon. Vi var naboer i samme bolig blokk på Lambertseter i Marmorveien 5. Svenske filmer skulle bli presentert for det norske publikum. Den svenske skuespiller Sven-Bertil Taube (1934-2022) holdt en frisk tale før filmen ble vist sammen med den svenske ambassadør hvis navn jeg ikke husker- bare en ung utgave av Sven- Bertil Taube. Han var en folkekjær artist, sanger, gitarist og skuespiller som var tilknyttet Dramaten i Stockholm i flere år. Fullmektig Inger Petterson var mor til to av mine første venner på Lambertseter: Marit og Odd Petterson. Odd var aktiv i den speider tropp som jeg ledet. Derfor skrev moren på maskin alle mine brev til speiderne i troppen.

FILM VISNING I OSLO – GRATIS BILLETTER FRA FRUEN I BLOKKA

Oslo ble besøkt av flere kjente skuespillere som skulle skape interesse for film de deltok i. Jeg husker spesielt den amerikanske skuespiller Fess Parker (1924-2010) som spilte David Crockett. Han presenterte filmen før den ble vist. Jeg husker også den dansk/nederlandske sangduoen Baronesse Nina van Pallandt ( 1932-) og den nederlandske baron Fredrik van Pallandt (1934 -1994) -kalt bare Nina og Fredrik. De var et kjent ektepar som deltok i flere filmer. Nina fortsatte som skuespiller, mens Fredrik var kjent som sanger og som tekstforfatter.

En takk til fru Inger Petterson fra Marmorveien 5 på Lambertseter som også skrev alle mine brev til speiderne i 4.Lambertseter speidertropp på maskin. Takk for mange fine opplevelser i de mørke rom kalt kino. Inger Petterson er damen på første rad  mellom to menn.

120 ÅR MED FILM I OSLO

Film har blitt vist i Oslo i mange år – hele 120 år. Hensikten med denne boken er å vise omfanget av film og kinovirksomheten i hovedstaden gjennom mange år. Film som institusjon, som folkebevegelse, og som møtested for folk flest som søker opplevelse i det mørke rommet – kalt kino. Innholdet i boken omfatter glemte reprisekinoer i byens utkanter, drabantbyer som Lambertseter med Symra kino og private kino som «Kassa» på Abildsø. Vi blir også presentert for filmklubber og Cinemateket i Oslo – kort sagt: En bok for de som er opptatt av film historie, av byutvikling og av Oslo som kultur by.

DEN TAPTE TID – GLEMTE MINNER

Et savn merkes, noen glemte minner og opplevelser som vi håper vi kan få igjen – en tid tapt, glemt – dessverre.

Boken inneholder personlige rapporter fra flere kjent kinoer. Noen av disse kan nevnes: Rosenborg, Nordstrand kino, Klingenberg, kinoene på Karl Johan, Scala, Folketeatret, Verdensteatret, Eldorado, Soria Moria, Ringen, Sentrum, Frogner, Jarlen, Gimle, Sinsen, og Parkteatret- men det er flere kinoer som huskes.

Rapporten om minner fra Nordstrand kino er skrevet av Tedd Urnes.

En fullstendig liste over aktuelle kinoer vedlegges med en liste over kino i Bærum også. Et register vedlegges.

Redaktøren for boken er Jan Erik Holst (f.1949). Utdannet ved Filmvetenskapliga Institusjonen og ved Dramatiska Institutet i Stockholm, Sverige. Jan Erik Holst var direktør for Norsk filminstitutt fra 1988-2014.

Tedd Urnes

21.12.2025

KINOMINNER .OSLOKINOENE 100 ÅR. Redaktør Jan Erik Holst. Cinema Forlag AS. 2025.

 

 

 

Tedd Urnes til venstre i bildet i samtale Bjarne Næss. 

 

ALLE VIL HJEM

« … De er jo rett og slett imperialister, de er nasjonalister i ordets verste betydning. De later som Balfour ga dem hele Palestina, men Balfour ville jo bare opprette et nasjonalhjem for jødene i Palestina…» Sitat slutt. I en gammel og glemt bok fant jeg denne påstanden rent tilfeldig. Bokens tittel er :» Alle vil hjem». Forfatteren er Ragnar Kvam. Boken ble utgitt fem år etter den annen verdenskrig i 1950. Krigen er over. Vi måtte vinne freden. Men vant vi egentlig freden i Midtøsten hvor jøder fra hele verden reiste tilbake til den nye staten Israel? Sitatet gjelder dessverre også i dag i året 2025- dessverre. I årevis ble staten Israel støttet offisielt av den norske regjering ledet av Einar Gerhardsen, Jens Chr. Hauge med aktiv støtte fra den mektige, dyktige og aktive Haakon Lie – generalsekretær i Det Norske Arbeiderparti (Ap). Vi ble ikke informert om de store flyktningleirene som oppsto med dannelsen av en ny stat. I boken blir vi satt tilbake i tiden før og under den annen verdenskrig. Jødene var ikke populære av ulike grunner. Skildringene av forholdene i de tyske konsentrasjonsleirene, som Belsen i Polen, er sjokkerende. De fortjente ikke en slik behandling. Forfatteren forsøker å skape en roman om jødeforfølgelsen, men boken blir en rapport om jødeforfølgelse, om personers lidelse, om de tragiske forhold i kjente leire, om personers kamp for å overleve og et håp om å komme hjem til egen stat.

ALLE VIL HJEM

Alle vil hjem ble forstått av mange etter krigen. Jødene var blitt ofret av Nazi -Tyskland og land som støttet Tysklands politikk -også i det fredelige Norge. Forfatteren nevner ikke Trygve Lie i forbindelse med etablering av staten Israel. Han var FNs generalsekretær fra 1946 til1952. Ragnar Kvam legger ikke lokk på informasjon at «jødehatet» var mer utbredt enn vi ønsker å tro.» …etter min mening. Seks millioner jøder for lite…» uttaler en av personene i boka – og dette i 1950 etter at seks millioner jøder var gasset i hjel. De dramatiske hendelsene ved opprettelsen av Israel skyves ikke under teppet.

Det store spørsmålet som mange stiller nå i 2025 er: Har Israel lært noe av egen historie som et folk som ble mishandlet og forfulgt? Svaret finner vi den politikk som aktiv føres i landet hvor jødene er et utvalgt folk med rett til mer land.

Ragnar Kvam var en aktiv forfatter, oversetter og journalist. Født i 1917 og forlot oss i 2006 i en alder av 88 år.

Ragnar Kvam: Alle vil hjem. 1950. Forlag Johan Grundt Tanum. 251s.

 

 

 

 

ET SISTE FARVEL –

…det tragiske og det trivielle…

«… jeg tar tak i den ene hånden med den andre. Holder meg fast. Hvisker unnskyld…».Sitat slutt. Så er det endelig slutt for hjertekirurgen Birgitte Solheim. Aldringens siste fase er over for godt. Den pensjonerte hjertekirurgen som var blind, men ikke døv, hadde opplevd den siste tiden med varierende erfaring. Hun var godt informert om den endelige slutten på livet. Birgitte Solheim har fått klar beskjed om at hun ikke kan leve over sommeren. « … Legen sa det under visitten. Han fortalte at jeg  har fått blodkreft …» .Sitat slutt.

Vi opplever hennes siste tid på et privat pleiehjem utenfor Paris. Blind , men ikke døv – hun hører alt som blir sagt, men ser ingen. Familie og venner kommer på besøk. Ensomheten avbrytes av rutinemessig besøk av leger, pleiere og private besøk. Det er egentlig ingen vei tilbake. Hun lengter etter å få det hele overstått. Boken er delt inn i ulike emner som omtales på en side bare. I 92 tilfeller får i kjennskap til hva hun føler og ønsker: her er noen av emnene: Søvnig, forvitring, ordre, mareritt, kontroll, oppstyr, oppstyr, vennskap og visitt. Boken er solgt til 13 land. Forfatteren har mottatt flere priser.

 

 

Kjersti Anfinnsen: Dødsverk. Kolon forlag. 2025. 195s.